© Foto: Leif Anders Stuevold
|
tirsdag 27. juli 2010
lørdag 15. mai 2010
Fannaråki 2068 m.o.h.
Å bestige toppen krever i følge skribenten på Wikipedia ingen andre spesielle forutsetninger enn normal fysisk form. Neida. Det stemmer vel det. Men noen trøstens ord er det ikke. Noe kom over meg oppi lia der.- Melankoli? Neehi. Ikke verre enn vanlig.- Livslede? Hm. Nei.- Dødsangst? Nok ørlitegrann. Joda. Tilstår. Hadde sneven.- Lett dehydrering? Åjada, nokså sikkert.- Åndenød? Så definitivt.
Over breflata gikk det bare lekkert, i svak stigning oppetter inn mot foten av selve toppmassivet. I den siste biten bortetter breen, før runding av ryggen mot den allment bestigelige sørflanken, var skrålia bratt nok til å kunne ha påkalt refleksjon over den alminnelige gleden ved flat mark og det å vandre langs den slagne vei gjennom livet. Tanken trengte imidlertid ikke opp. Det var luftig nok nedetter til at redselen konsentrerte seg om å la stålkantene bite seg fast i noe som forhåpentligvis hadde substans under halvslushen som lå der og skulle være snø. Nedetter dalene nedenfor bars det vel helt til Bergen.
Etter runding av ryggen flatet vertikalen noe ut, og gjorde seg klyvbar oppetter. Noen hundre meter opp i lia nådde jeg oksygenveggen. Fem meter framdrift,- pustepause,- fem meter framdrift,- pustepause; det funket,- jeg fant behag i erkjennelsen: jeg ville kunne klare å nå toppen, og jeg hadde røkt mine siste sigaretter. Jaggu Faen.
Så var det matpause under skylaget. Som fjellvante karer åt vi før siste bøyg sto for oss. Så var det på med skifellene og i gang igjen i åndenød og hauverk videre oppigjennom; først inn i dimman, så inn i skodda, så gjennom tjukkeste grauten.
Fannaråki stikker vissnok toppen inn i skydekket et godt flertall av årets dager. Og sannelig gjorde den det denne dagen også. Vi nådde den framste toppen, Fannaråknosi, og der var sikten bare 10 meter. Bortetter ryggen innover mot toppen ble den enda verre. Vi så bare skisporet, og ga oss trøstig i vei. Det er visst ganske luftig oppå der. Men jeg aner ikke; det var bare kvitt i kvitt å sjå. Det var for det meste flatt bortetter.
Nedover igjen ble det bedre med pusten, men verre med beina. Og skoddefaenskapet hadde sunket et godt stykke lenger ned i lia. Halvblinde mannen måtte jeg nistirre etter fall og høydetap nedetter. For det meste gikk det i tråkking med skiene på tvers. Jeg sa ett og annet til turgledens pris. Reddere enn jeg turde kjenne på. Stølere enn jeg ville være ved.
Men vi nådde breen, brekanten, høene nedenfor, flatlandet bortetter mot Sognefjellshytta, og bilen. Den siste timen striregnet det, og det viste seg neste dag at skiseongen var over for i år.
Og da vi var i hus på Jotunheimen fjellstue: Om det hadde vært en bra tur? Jepp. Om vi var noen helvetes til karer? Jepp. Om vi åt godt og satte pris på maten? Jepp. Om vi hadde det bra? Kongelig. Jotunheimen fjellstue anbefales. Fannaråki anbefales også. Og Storebjørn.
Om vi er tilbake i strøket for ny åndenød neste år? Jepp. På Joutunheimen fjellstue.- Om vi lever og har helsa. Og det gjør vi. Fakta Faen.
fredag 14. mai 2010
Storebjørn 2222 m.o.h.
Storebjørn fra Smørstabbreen
Besteget av bloggeren og god fjellturkompis. Et slit til stor glede og tilfredsstillelse for halvgamle menn.
Isterbuken hadde ikke minket siden sist jeg hadde hatt fjellskiene på. Noen øl, mange timer på møterom, i flysete og foran dataskjermen, en og annen sigaretten; det moderne livs forbannelse: bruk opp all din energi på å sitte stille dagen lang, så har du heller ikke energi til annet når du kan slippe løs.
Så formen var ikke den beste.
Og høyden var vel heller ingen spøk. Det er ikke nødvendigvis noen tindebragd å bestige en 2000-meter i Norge. Men her og der på veien er det en og annen brattbakken oppi høyden. Der krever tynnlufta at hemoglobinet ikke er opptatt med å sende karbonmonoksid rundt i kroppen til ingen nytte for noe; oksygensetene må ha plass til det oksygenet som er. Hvis ikke får du en åndenød du ikke liker når du er 50 og litt risikobelastet for innsnevring og tilstopping av kritiske blodkar.
Men dagen var praktfull: snø til alle halvgale vårsnøsøkeres henrykkelse; tynt skylag der solen brøt igjennom her og der til å begynne med, og etter hvert aldeles og fullstendig; lite vind, mye folk; skiglede og trivsel overalt. Vår i Fjell-Noreg; da kan vi unne oss og glede oss over evnen til å ta dagen og livet der og da. Og det var snart ikke evne eller overskudd igjen til andre bekymringer enn den for å miste håpet om å komme til topps på Storebjørn, heller.
Og vertigo; det hører også med. Joda; det er langt ned på tufti, fra såpass langt oppi lufti som det der. Kast i kast over flog og blåis nedetter for den som får det for seg.
Men. Det gikk bare godt.
Sammen med sikkert 500 andre den dagen; jævla sprett-Nilser, jævla ungdom, jævla sprekinger, jævla spirrevipper.
Både opp og ned.
Til middag. På Jotunheimen fjellstue; anbefales.
Støl som Faen.
søndag 11. april 2010
Felttoget i Jämtlandsfjellene 2010
Til den det måtte angå:
Nå kan det godt snart få bli vår. Jeg må ha nye markaski til neste vinter. Å gå på ski er for oss en livsnødvendighet.
Dette må gjøres først: Storulvån - Gåsen - Helags - Sylarna - Storulvån. Sånn er det bare.
Kart her: Svenska Turistföreningen - Jämtlandsfjällen - Karta
Dag 1: Avgang Trondheim; oppsamling fra 0900. Ankomst Storulvån, umiddelbar avmarsj til Gåsenstugorna.
Noen timers tur. 20 km. Flatt terreng første del. Lang og bratt bakke på slutten av distansen:
Sommerbeskrivelse her: Svenska Turistföreningen - Jämtlandsfjällen - Storulvån - Gåsen. Vi vil ha skiføre.
Dag 2: Fra Gåsen. Etter bedagelig frokost til passelig tid og langsomt morgentoalett avmarsj til Helags Fjällstaion. Berg og dal etappe i åpnet høyfjellslende.18 km mot sola. Godvær.Sommerbeskrivelse her: Svenska Turistföreningen - Jämtlandsfjällen - Helags - Gåsen
Dag 3: Fra Helags. Etter bedagelig frokost til passelig tid og langsomt morgentoalett avmarsj til Sylarnas Fjällstation. Barneskirenn. 19 km. Sommerbeskrivelse her: Svenska Turistföreningen - Jämtlandsfjällen - Helags - Sylarna
Dag 4: Fra Sylarna. Etter bedagelig frokost til passelig tid og langsomt morgentoalett avmarsj til Storulvåan.
Sjarmøretappe. 16 km. Avreise til Trondheim. Hjem.Sommerbeskrivelse her: Svenska Turistföreningen - Jämtlandsfjällen - Storulvån - Sylarna
Og da blir det vår. Den som aldri får is i rubben har intet liv. Sånn er det bare.
Nå kan det godt snart få bli vår. Jeg må ha nye markaski til neste vinter. Å gå på ski er for oss en livsnødvendighet.
Dette må gjøres først: Storulvån - Gåsen - Helags - Sylarna - Storulvån. Sånn er det bare.
Kart her: Svenska Turistföreningen - Jämtlandsfjällen - Karta
Dag 1: Avgang Trondheim; oppsamling fra 0900. Ankomst Storulvån, umiddelbar avmarsj til Gåsenstugorna.
Noen timers tur. 20 km. Flatt terreng første del. Lang og bratt bakke på slutten av distansen:
Sommerbeskrivelse her: Svenska Turistföreningen - Jämtlandsfjällen - Storulvån - Gåsen. Vi vil ha skiføre.
Dag 4: Fra Sylarna. Etter bedagelig frokost til passelig tid og langsomt morgentoalett avmarsj til Storulvåan.
Sjarmøretappe. 16 km. Avreise til Trondheim. Hjem.Sommerbeskrivelse her: Svenska Turistföreningen - Jämtlandsfjällen - Storulvån - Sylarna
Og da blir det vår. Den som aldri får is i rubben har intet liv. Sånn er det bare.
torsdag 1. april 2010
I Svartisens lys
Jeg har vandret bre på Svartisen.
Lys av en viss bølgelenge og en gitt spektral sammensetning som når øyet og stimulerer retina vil gi sanseintrykk av en viss farge. Synet av svartisfargene er noe å sanse med seg før en dør.
Engabreen er fastlands-Europas lavestliggende isbre. Breen er en arm av vestre Svartisen, som er Norges nest største isbre. Isen er svart; helt i kanten,- skitten av grus og småstein den har bragt med seg gjennom tusenårene og som den legger for dagen nettopp for deg i brekanten. Tanken på varigheten av turen denne skitten har tatt er svimlende. Akkurat i den stund i evighet og uendelighet som en betrakter den, ligger den just for nettopp ens egne øyne. En tidløs og makeløs gave til betrakteren skapt av urkrefter fra lenge før noe menneske ble vàr den. Besynderlig.
Men det isen egentlig er er blå. Den er helt aldeles forbløffende blå. Fargedannelsen er magisk og ubegripelig. Navnløs og av ufattbart vesen er blåfargen som springer fram av breens lys. Hvor kommer den fra? Universets farge.
Isen er godt til å gå på. Noen steder helt plan, og andre steder bare iskuler, sprekker, revner og is som vil falle. Og den flytter på seg. Legg ikke utpå der uten å ha godt vett på det, eller i følge med fagfolk i brevandring; og ikke uten å være satt opp med det nødvendige utstyr. Farlig.
Engabreen kalvet tidligere i Engabrevatnet. Rundt 1910 dekket den angivelig hele vatnet, og hadde fronten kilometer lenger framme enn i dag.
Jeg var der i tillitsfullt følge en dag av et eventyrdøgn av lys og sanseopplevelser da sol og sommer sto på sitt høyeste i nord. På formiddagen får en båtskyss over Holandsfjorden fra brygga ved Holand og over til Engen. Der er det sykler å leie, og noen minutters sykkeltur på vei forbi turistanlegget og langs vatnet inn til oppstigningen til brekanten. Det er noen hundre meter å gå på blankskurt berg inn til isen.
Vår mann på isen het Ivar og var fra Nordland turselskap. Han hadde detaljer å passe for oss kontorfolket før vi kunne begi oss utpå; stegjern, hjelm, isøks og tau,- få dem riktig påmontert og aktsomt i bruk.
Fomlende som i mine første steg tok jeg meg fritt utpå isen de første metre. De andre i selskapet så heller ikke helt isvante ut. Så fikk vi tau på og førerens råd og formaninger med, og ble ledet i vei.
Øst for bretunga stiger Helgelandsbukken til værs. Den var grønn, grå, kvit og med dypblått over denne junidagen. Eventyrutsikten fra toppen aner meg. Verken i lårene under nedturen aner meg også. Men jeg skulle gjerne ha vært der en gang før jeg dør.
Lys av en viss bølgelenge og en gitt spektral sammensetning som når øyet og stimulerer retina vil gi sanseintrykk av en viss farge. Synet av svartisfargene er noe å sanse med seg før en dør.
Engabreen er fastlands-Europas lavestliggende isbre. Breen er en arm av vestre Svartisen, som er Norges nest største isbre. Isen er svart; helt i kanten,- skitten av grus og småstein den har bragt med seg gjennom tusenårene og som den legger for dagen nettopp for deg i brekanten. Tanken på varigheten av turen denne skitten har tatt er svimlende. Akkurat i den stund i evighet og uendelighet som en betrakter den, ligger den just for nettopp ens egne øyne. En tidløs og makeløs gave til betrakteren skapt av urkrefter fra lenge før noe menneske ble vàr den. Besynderlig.
Men det isen egentlig er er blå. Den er helt aldeles forbløffende blå. Fargedannelsen er magisk og ubegripelig. Navnløs og av ufattbart vesen er blåfargen som springer fram av breens lys. Hvor kommer den fra? Universets farge.
Isen er godt til å gå på. Noen steder helt plan, og andre steder bare iskuler, sprekker, revner og is som vil falle. Og den flytter på seg. Legg ikke utpå der uten å ha godt vett på det, eller i følge med fagfolk i brevandring; og ikke uten å være satt opp med det nødvendige utstyr. Farlig.
Engabreen kalvet tidligere i Engabrevatnet. Rundt 1910 dekket den angivelig hele vatnet, og hadde fronten kilometer lenger framme enn i dag.
Jeg var der i tillitsfullt følge en dag av et eventyrdøgn av lys og sanseopplevelser da sol og sommer sto på sitt høyeste i nord. På formiddagen får en båtskyss over Holandsfjorden fra brygga ved Holand og over til Engen. Der er det sykler å leie, og noen minutters sykkeltur på vei forbi turistanlegget og langs vatnet inn til oppstigningen til brekanten. Det er noen hundre meter å gå på blankskurt berg inn til isen.
Vår mann på isen het Ivar og var fra Nordland turselskap. Han hadde detaljer å passe for oss kontorfolket før vi kunne begi oss utpå; stegjern, hjelm, isøks og tau,- få dem riktig påmontert og aktsomt i bruk.
Fomlende som i mine første steg tok jeg meg fritt utpå isen de første metre. De andre i selskapet så heller ikke helt isvante ut. Så fikk vi tau på og førerens råd og formaninger med, og ble ledet i vei.
Øst for bretunga stiger Helgelandsbukken til værs. Den var grønn, grå, kvit og med dypblått over denne junidagen. Eventyrutsikten fra toppen aner meg. Verken i lårene under nedturen aner meg også. Men jeg skulle gjerne ha vært der en gang før jeg dør.
Det gikk bare godt med oss. Ingen døde. Ingen datt ned i noe sted som helst. Men litt bannskap å høre her og der var det innimellom underveis. Å gå i tau er prinsipielt som livet ved havet; en overlever bare ved å hjelpe hverandre. Det er selve ideen med konseptet. Men det gikk altså bare godt. Alle var glade og ved godt mot da vi var nede.
Dagen fikk farge av Svartisens lys. Vi strøk til Bodø. Døgnet ble kronet med å se på midnattsolspillet i Landego fra baren top 13. Et junidøgn i nord. Det står igjen i livet.
tirsdag 30. mars 2010
Einsemda
Den som kan få min tid til å komme hadde vært hos meg og vendt et blad på min kalender. Kalenderbladet hadde blitt hengende igjen i februar; eller når det var,- min kalender er sjelden a jour med tiden; dagene kommer så allikevel og går i den dont vi fyller dem med.
Vinterbestigning av Storheia skjedde i år på palmesøndag. Storheia er til å holde seg fast i hva enten tid kommer eller går. Som Venus på himmelen er det.
Jeg har for meg at det godt kunne hete Einsemda borti der,- innunder Storhei-toppen på vestsida. Eller Røynda kanskje. Men nei, det får bli Einsemda. Det er et godt ord. Vinterstid bruker jeg å ta meg ned derfra den vegen. Det er visst vanligere å gå opp der, og å kjøre ned igjen på østsida; men ikke jeg. Og ikke i år heller.
Vi hadde egentlig planlagt det sånn denne palmesøndagen. Min unge turkompis var dog ikke kjent med alle terrengdetaljene på heiene. Og la i vei godt utenfor kaukhold foran meg til vi hadde kommet helt til foten av kneika på østsida. Så det ble som det brukte. Vi kleiv opp fra øst og steg ned igjen mot vest. Medsøles, heter vel det. Opp kneika ble han straks vekk igjen, min kompis og mitt avkom. Det blir vanligvis litt damp i blåsteren i hvilket lokomotiv som helst opp den kneika der; guten la i vei og kleiv til topps, mens kjentmannen måtte stoppe og opparbeide damptrykk flere ganger opp lia. Slik blir det vel også som det skal når tid går.
Det var helt vindstille på toppen, og blankstilla på fjorden under oss. Palmesøndagen var grå. Det var ingen sikt bortover de blånene med Trollhetta og Sylmassivet og Skarvan og Frohavet som en kan se der i klarvær. Men vi så dit vi trengte; inn i oss selv og hverandre det vi formådde. Sammen. Dagen sto igjen etter oss i tid og evighet med den mening vi lot den gi oss. Påskesol var ikke påkrevd.
Einsemda er et godt ord når en kan la det bety fred. Bortover heiene framover fra brattkneika ned fra Storheia er det noen små tjønner, vide myrer og noen snaue rabber bortetter; ellers ingen ting. Jeg har gått der under en høg himmel jeg har hatt for meg selv mang en gang. Den flyktige store følelsen av bare å være til, som bor i freden under den himmelen der, den er sannhet og virkelighet. Den skulle jeg gjerne kunne dele med mine og gi fra meg til verden.
Derfor kanskje disse linjer; som naturligvis helt håpløst ikke strekker til.
Vinterbestigning av Storheia skjedde i år på palmesøndag. Storheia er til å holde seg fast i hva enten tid kommer eller går. Som Venus på himmelen er det.
Jeg har for meg at det godt kunne hete Einsemda borti der,- innunder Storhei-toppen på vestsida. Eller Røynda kanskje. Men nei, det får bli Einsemda. Det er et godt ord. Vinterstid bruker jeg å ta meg ned derfra den vegen. Det er visst vanligere å gå opp der, og å kjøre ned igjen på østsida; men ikke jeg. Og ikke i år heller.
Vi hadde egentlig planlagt det sånn denne palmesøndagen. Min unge turkompis var dog ikke kjent med alle terrengdetaljene på heiene. Og la i vei godt utenfor kaukhold foran meg til vi hadde kommet helt til foten av kneika på østsida. Så det ble som det brukte. Vi kleiv opp fra øst og steg ned igjen mot vest. Medsøles, heter vel det. Opp kneika ble han straks vekk igjen, min kompis og mitt avkom. Det blir vanligvis litt damp i blåsteren i hvilket lokomotiv som helst opp den kneika der; guten la i vei og kleiv til topps, mens kjentmannen måtte stoppe og opparbeide damptrykk flere ganger opp lia. Slik blir det vel også som det skal når tid går.
Det var helt vindstille på toppen, og blankstilla på fjorden under oss. Palmesøndagen var grå. Det var ingen sikt bortover de blånene med Trollhetta og Sylmassivet og Skarvan og Frohavet som en kan se der i klarvær. Men vi så dit vi trengte; inn i oss selv og hverandre det vi formådde. Sammen. Dagen sto igjen etter oss i tid og evighet med den mening vi lot den gi oss. Påskesol var ikke påkrevd.
Einsemda er et godt ord når en kan la det bety fred. Bortover heiene framover fra brattkneika ned fra Storheia er det noen små tjønner, vide myrer og noen snaue rabber bortetter; ellers ingen ting. Jeg har gått der under en høg himmel jeg har hatt for meg selv mang en gang. Den flyktige store følelsen av bare å være til, som bor i freden under den himmelen der, den er sannhet og virkelighet. Den skulle jeg gjerne kunne dele med mine og gi fra meg til verden.
Derfor kanskje disse linjer; som naturligvis helt håpløst ikke strekker til.
onsdag 17. mars 2010
Skata
Denne uka er det Vesterålen.
På Langøya ligger det et fjell som heter Skata. Det er tilgjengelig for de fleste alminnelig gangføre som ikke er mer enn måtelig høyderedd. Fra Stokmarknes kan en se det i nordøst, som en regelsmessig pyramide. I dag skein det av snøkvitt i arktisk vårlys der. Det er neppe noe skiturmål; jeg har ikke prøvd. Men på skoføre en god dag er det en stastur for både liv og lemmer. En går opp fra Rise på veien mellom Sortland og Stokmarknes. Kneika opp fra dalen er bratt, og gir gode bevegelser i belgen; en kan gå seg inn i noe myrlendt og kuppelsteinsbunnet småbjørkeskog om en holder for langt inn i dalen. Oppe på ryggen er det en fin kam å gå på. Oppunder mot toppen er det litt luftig mot øst, men ikke så det svimler vesentlig; jeg er ikke uttalt høydesterk. På toppen er det utsyn over hav og øyer i et eventyrrundskue; jeg er i tvil om det i det hele tatt er mulig å se fastland derifra.
Vesterålen er et øyrike en bra bit unna landfast Norge; vesentlig mer snobbete og selvbevisst enn det litt attgløymte Helgeland, men likevel ikke så jålete og internasjonalt og enestående i selvbildet som den mer berømte fogderigrannen Lofoten.
I disse strøk av verden både fanger og eter man kval. Godis. Og boknafesk. Drops. Og sommersei. Snaskens og snadder.
Leia gjennom Vesterålen kommer inn gjennom Raftsundet. Motstrøms skal en ro hardt her; bedre å vente til strømmen snur ved halvflødd eller halvtfalt. Hurtigruta stikker inn i Trollfjorden før den går igjennom, og tar seg naturligvis igjennom det som måtte være av strøm. Kommet gjennom Raftsundet går leia videre på flate og vide fjorden nordetter, til den blir trang og grunn i Risøyrenna, som leder ut på Andfjorden og inn i Troms.
Ei vakker sommernatt jeg gikk hjem fra puben Rødbrygga på Stokmarknes traff jeg en kar på samme hjemtur i Markedsgata. Han var ikke tung i snakketøyet, og spurte straks hva jeg var for en kar og hva slags ærend jeg var ute i. Joda, jeg formidlet nå litt av mitt.
- Har du lyst på sommerseimølja, sa han.
- Javisst, sa jeg. - Bestandig det. Sommer som vinter.
Det var litt utpå natta, det der.
- Javel, mente han. - Da drar vi og fisker da. Så sa han hva han het.
Ja, det gikk jo an. Det var helg og fri neste dag og finvær og lys julimorgen.
- Vi må ha drosje.
Drosje kom det. Heimom til ham etter bruk for vi.
Og av sted til Melbu bar det. I samme stund nesten. Gjessvinn kar, han der.
Vi ble kjørt ned til båthavna og gjorde opp for skyssen. Og så om bord. Og utpå. Kommet et lite femminutt utpå fjorden mente skipperen det var godt me. Vi var altså bare oss to. Båten var godt brukandes og godt spent akter; vi for blankstilla bortetter litt fortere enn vi strengt tatt behøvde.
- Har du hatt hall? Spurte skipperen.
Jeg trodde ikke jeg kunne skryte på meg noe særlig hall, nei; singel aleinamann som jeg stort sett var.
- Fisker vi kveite da? Undret jeg; ikke helt tapt bak ei handvogn sørpå heller.
- Speller ingen rolle! Godt hall høver for all slags fiske. Men drit i det. Jeg har rede på godt hall, jeg, og jeg har nettopp vært der. Hiv ut bruket. Her står seien!
Ja, dæffen du. Den gjorde så, ja. Det måtte sannelig ha vært seihallet sitt, det ja. To kast ut med juksa; ein stamp med fine femkilos inn over ripa; ingen på pilken, men ein på kvar makkangelen oppetter. Veldig djupt var det ikke, men tungt å dra og varmt under trøya.
- Javel. Stopp. Øl nå. Sa skipperen. - Her. Vi kan ikke bli stående i heile formiddag å gjøre opp sei vi ikke makter å ete. Hepp, hepp.
Så lå vi utpå der litt og filosoferte. Kika på Skata og Strøna og Husbykollen og Møysalen, og frøys litt i nattmorrasbrisen med hver vår kortpils. Bare lekkert var det. Jeg minnes ikke sikkert hva det var vi snakket om.
Kommet med drosje tilbake igjen i nesset gikk vi mot full morra. Det gikk en time til før vi hadde fått kokingen fra heimesjyen på plata. Vi huserte såpass mens vi sto og gjorde opp at det ble liv på loftet. Min fremmede venns gamle mor kom ned i morgenkåpe og tøfler, hilste høflig, ristet nesten usynlig på hodet og ga seg med i oppgjøringen. Kjæresten til skipperen, muligens hun med det himmelske seihallet, kom også til et eller annet steds fra før poteten var ferdikokt.
Det lå et lite lass med seifilet igjen på benken der etter den festen.
Frydefullt og andektig åt vi fersk sei, lever, nypotet og flatbrød mens verdensfreden rådde omkring oss.
Noe senere tok ferskfesksaligheten meg. Og langt senere på dagen besteg jeg kanskje Hallartinden; og aleinamainnssorg og skallebank forgikk meg nok for visst.
På Langøya ligger det et fjell som heter Skata. Det er tilgjengelig for de fleste alminnelig gangføre som ikke er mer enn måtelig høyderedd. Fra Stokmarknes kan en se det i nordøst, som en regelsmessig pyramide. I dag skein det av snøkvitt i arktisk vårlys der. Det er neppe noe skiturmål; jeg har ikke prøvd. Men på skoføre en god dag er det en stastur for både liv og lemmer. En går opp fra Rise på veien mellom Sortland og Stokmarknes. Kneika opp fra dalen er bratt, og gir gode bevegelser i belgen; en kan gå seg inn i noe myrlendt og kuppelsteinsbunnet småbjørkeskog om en holder for langt inn i dalen. Oppe på ryggen er det en fin kam å gå på. Oppunder mot toppen er det litt luftig mot øst, men ikke så det svimler vesentlig; jeg er ikke uttalt høydesterk. På toppen er det utsyn over hav og øyer i et eventyrrundskue; jeg er i tvil om det i det hele tatt er mulig å se fastland derifra.
Vesterålen er et øyrike en bra bit unna landfast Norge; vesentlig mer snobbete og selvbevisst enn det litt attgløymte Helgeland, men likevel ikke så jålete og internasjonalt og enestående i selvbildet som den mer berømte fogderigrannen Lofoten.
I disse strøk av verden både fanger og eter man kval. Godis. Og boknafesk. Drops. Og sommersei. Snaskens og snadder.
Leia gjennom Vesterålen kommer inn gjennom Raftsundet. Motstrøms skal en ro hardt her; bedre å vente til strømmen snur ved halvflødd eller halvtfalt. Hurtigruta stikker inn i Trollfjorden før den går igjennom, og tar seg naturligvis igjennom det som måtte være av strøm. Kommet gjennom Raftsundet går leia videre på flate og vide fjorden nordetter, til den blir trang og grunn i Risøyrenna, som leder ut på Andfjorden og inn i Troms.
Ei vakker sommernatt jeg gikk hjem fra puben Rødbrygga på Stokmarknes traff jeg en kar på samme hjemtur i Markedsgata. Han var ikke tung i snakketøyet, og spurte straks hva jeg var for en kar og hva slags ærend jeg var ute i. Joda, jeg formidlet nå litt av mitt.
- Har du lyst på sommerseimølja, sa han.
- Javisst, sa jeg. - Bestandig det. Sommer som vinter.
Det var litt utpå natta, det der.
- Javel, mente han. - Da drar vi og fisker da. Så sa han hva han het.
Ja, det gikk jo an. Det var helg og fri neste dag og finvær og lys julimorgen.
- Vi må ha drosje.
Drosje kom det. Heimom til ham etter bruk for vi.
Og av sted til Melbu bar det. I samme stund nesten. Gjessvinn kar, han der.
Vi ble kjørt ned til båthavna og gjorde opp for skyssen. Og så om bord. Og utpå. Kommet et lite femminutt utpå fjorden mente skipperen det var godt me. Vi var altså bare oss to. Båten var godt brukandes og godt spent akter; vi for blankstilla bortetter litt fortere enn vi strengt tatt behøvde.
- Har du hatt hall? Spurte skipperen.
Jeg trodde ikke jeg kunne skryte på meg noe særlig hall, nei; singel aleinamann som jeg stort sett var.
- Fisker vi kveite da? Undret jeg; ikke helt tapt bak ei handvogn sørpå heller.
- Speller ingen rolle! Godt hall høver for all slags fiske. Men drit i det. Jeg har rede på godt hall, jeg, og jeg har nettopp vært der. Hiv ut bruket. Her står seien!
Ja, dæffen du. Den gjorde så, ja. Det måtte sannelig ha vært seihallet sitt, det ja. To kast ut med juksa; ein stamp med fine femkilos inn over ripa; ingen på pilken, men ein på kvar makkangelen oppetter. Veldig djupt var det ikke, men tungt å dra og varmt under trøya.
- Javel. Stopp. Øl nå. Sa skipperen. - Her. Vi kan ikke bli stående i heile formiddag å gjøre opp sei vi ikke makter å ete. Hepp, hepp.
Så lå vi utpå der litt og filosoferte. Kika på Skata og Strøna og Husbykollen og Møysalen, og frøys litt i nattmorrasbrisen med hver vår kortpils. Bare lekkert var det. Jeg minnes ikke sikkert hva det var vi snakket om.
Kommet med drosje tilbake igjen i nesset gikk vi mot full morra. Det gikk en time til før vi hadde fått kokingen fra heimesjyen på plata. Vi huserte såpass mens vi sto og gjorde opp at det ble liv på loftet. Min fremmede venns gamle mor kom ned i morgenkåpe og tøfler, hilste høflig, ristet nesten usynlig på hodet og ga seg med i oppgjøringen. Kjæresten til skipperen, muligens hun med det himmelske seihallet, kom også til et eller annet steds fra før poteten var ferdikokt.
Det lå et lite lass med seifilet igjen på benken der etter den festen.
Frydefullt og andektig åt vi fersk sei, lever, nypotet og flatbrød mens verdensfreden rådde omkring oss.
Noe senere tok ferskfesksaligheten meg. Og langt senere på dagen besteg jeg kanskje Hallartinden; og aleinamainnssorg og skallebank forgikk meg nok for visst.
onsdag 10. mars 2010
Helgeland III
Hysværet og Vegaøyene tilhører i dag verdensarven. Dunværtradisjonen holdes ved like her; kunnskapen er kulturarv. Ærfulgen hekker i hus bygd av folk, og betaler for stell og vakthold med verdifull dun. Næringsveien er eldgammel, og omtales av Snorre i Olav den Helliges saga, der krangel om dunvær avstedkom manndrap og blodhevn. Av et ærfuglreir kan det sankes 15 gram dun; til ei dyne trengs det et kilo. Edderdunsdyner koster 30 000 kroner; dyr anskaffelsespris og stor luksus, men dårlig timepris for ærfuglrøkteren, som må hente dun av 60-70 reir for å få til ei heil dyne. Noen sjeler brenner for saken; heldigvis og ære være.
Øyene er mange og lave. Havet er grunt og leia kronglet og trang; fluer og tørrfallsskjær å gå seg opp på i søkk og kav. Motorbåten Rattatta har flaggskipper oppvokst i båt; han står han godt av i alle forhold til havs. Rederen selv er bygut, naturlig landkrabbe og klossmajor, og rår helst med båten i godvær.
Det var en annen gang det var sørvestkuling og regn og grisevær. Båten seilte med rederen til rors og ung urban matros på dekk i Meløy. Det er Salten i dag. Men for sjøfarende får det her være Helgeland der. Nordre Helgelandsflesa var forlengst passert på sørtur. Båten var nettopp overtatt av rederen, som der og da følte båten bra mange fot for lang, og elementet litt mer urolig enn forutsett. Vi hadde hastverk; hadde et fly til Kreta som måtte nås lenger sør i landet om noen dager. Da han kom settende med kulingen hadde vi Åmnøya på lo side, og hadde ennå smult farvann. Bolga svevde over kov og drefs forut til styrbord.
Vi gikk gjennom Åmnøyhamn og fikk kulingen midt i fleisen. Han kom langsetter Rødøyfjorden og grov opp stor sjø å stampe i. Den nybakte reder fikk sitt svare strev med å dreie ror. I skrekkblandet fryd bakset vi oss til nyskapende bannskap i en drøy times tid fram gjennom alt vatnet som drev omkring i luft og hav, og holdt Rødøyløva opp forut etter beste evne. Alt løst ombord flytta på seg til stadighet. Rederen svetta litt på nasen. Da vi kom innunder Rødøya hadde vi fått nok av hele Helgelandsleia, det jævla tykjeværet og den satans sjøgangen det var umulig å kjøre båt i. Vi ville i havn.
Havn fant vi på Rødøya. Vi fomla oss inn. Vinden var stiv og sterk, men i havna var det smul sjø. Det kom er kar på brygga og tok tamp. Rederen til rors fikk småbleik og lett forlegen bakset fartøyet inntil etter å ha latt seg ta av vinden og drive av et par forsøk først. Godt ilandkommet sa rederen til karen på brygga, at aldri skulle han ut i denne båten i sånn sjø igjen. Karen så bare rart på ham; som om det der var noe, liksom; og det var det da heller ikke, har det vist seg på senere artigheter.
Vår hjelper på brygga betjente banken, butikken, dieselpumpa og båtanløpet på Rødøya også, og berget altså sjøblaute byfanter til kai når det måtte til. Og sånn er det; jo mer avsides og til jo mer ukristelige tider, jo sikrere er det,- det kommer en kar på kaia og tar tamp når du anløper; livet ved havet lærer at vi overlever bare ved å hjelpe hverandre. Det sitter i kropp og sjel.
Vi handlet, kokte og åt godt, og gikk tidlig til ro ombord i kulingen. Dagen etter hadde jævelen dreid og kom fra nordvest. Vi hadde han i styrbord skinke hele veien til Sandnessjøen; og måtte slåss med ham over Sjona og i Rankroken. Men rederen var blitt sikrere til rors, og matrosen tøffere på dekk; båt og mannskap sto han bare godt av; vi kokkelerte og drakk kaffe og levde som anna folk ombord. Utfor Sandnessjøen ble vi likevel lei av han. Vi gikk til kai, gikk i land, og åt middag og drakk øl på restaurant.
Neste dag fikk kulingen bare ha det så godt. Vi gikk inn under Helgelandsbrua og inn Leirfjorden, gjennom Sundet og ut Vefsnfjorden, godt i le for sjø og kuling innafor Alsten med de Sju Søstrene på; sneik oss videre langs Vevelstadlandet i stille, vakkert vær med en og annen lokale regnbygen. Kulingen hadde roet seg. Han sparka oss i ræva med sjø fra i går over Velfjorden, men inn Tilremsfjorden falt han sammen til kald og klar blansktilla.
I vakkert høstvær gikk vi til Viksjøen for pils og fotballkamp på TV på puben Lille Laila, nå desverre henfaren; dagen etter gikk vi til Trøndelag, og kom oss videre til Kreta just som berammet.
Øyene er mange og lave. Havet er grunt og leia kronglet og trang; fluer og tørrfallsskjær å gå seg opp på i søkk og kav. Motorbåten Rattatta har flaggskipper oppvokst i båt; han står han godt av i alle forhold til havs. Rederen selv er bygut, naturlig landkrabbe og klossmajor, og rår helst med båten i godvær.
Det var en annen gang det var sørvestkuling og regn og grisevær. Båten seilte med rederen til rors og ung urban matros på dekk i Meløy. Det er Salten i dag. Men for sjøfarende får det her være Helgeland der. Nordre Helgelandsflesa var forlengst passert på sørtur. Båten var nettopp overtatt av rederen, som der og da følte båten bra mange fot for lang, og elementet litt mer urolig enn forutsett. Vi hadde hastverk; hadde et fly til Kreta som måtte nås lenger sør i landet om noen dager. Da han kom settende med kulingen hadde vi Åmnøya på lo side, og hadde ennå smult farvann. Bolga svevde over kov og drefs forut til styrbord.
Vi gikk gjennom Åmnøyhamn og fikk kulingen midt i fleisen. Han kom langsetter Rødøyfjorden og grov opp stor sjø å stampe i. Den nybakte reder fikk sitt svare strev med å dreie ror. I skrekkblandet fryd bakset vi oss til nyskapende bannskap i en drøy times tid fram gjennom alt vatnet som drev omkring i luft og hav, og holdt Rødøyløva opp forut etter beste evne. Alt løst ombord flytta på seg til stadighet. Rederen svetta litt på nasen. Da vi kom innunder Rødøya hadde vi fått nok av hele Helgelandsleia, det jævla tykjeværet og den satans sjøgangen det var umulig å kjøre båt i. Vi ville i havn.
Havn fant vi på Rødøya. Vi fomla oss inn. Vinden var stiv og sterk, men i havna var det smul sjø. Det kom er kar på brygga og tok tamp. Rederen til rors fikk småbleik og lett forlegen bakset fartøyet inntil etter å ha latt seg ta av vinden og drive av et par forsøk først. Godt ilandkommet sa rederen til karen på brygga, at aldri skulle han ut i denne båten i sånn sjø igjen. Karen så bare rart på ham; som om det der var noe, liksom; og det var det da heller ikke, har det vist seg på senere artigheter.
Vår hjelper på brygga betjente banken, butikken, dieselpumpa og båtanløpet på Rødøya også, og berget altså sjøblaute byfanter til kai når det måtte til. Og sånn er det; jo mer avsides og til jo mer ukristelige tider, jo sikrere er det,- det kommer en kar på kaia og tar tamp når du anløper; livet ved havet lærer at vi overlever bare ved å hjelpe hverandre. Det sitter i kropp og sjel.
Vi handlet, kokte og åt godt, og gikk tidlig til ro ombord i kulingen. Dagen etter hadde jævelen dreid og kom fra nordvest. Vi hadde han i styrbord skinke hele veien til Sandnessjøen; og måtte slåss med ham over Sjona og i Rankroken. Men rederen var blitt sikrere til rors, og matrosen tøffere på dekk; båt og mannskap sto han bare godt av; vi kokkelerte og drakk kaffe og levde som anna folk ombord. Utfor Sandnessjøen ble vi likevel lei av han. Vi gikk til kai, gikk i land, og åt middag og drakk øl på restaurant.
Neste dag fikk kulingen bare ha det så godt. Vi gikk inn under Helgelandsbrua og inn Leirfjorden, gjennom Sundet og ut Vefsnfjorden, godt i le for sjø og kuling innafor Alsten med de Sju Søstrene på; sneik oss videre langs Vevelstadlandet i stille, vakkert vær med en og annen lokale regnbygen. Kulingen hadde roet seg. Han sparka oss i ræva med sjø fra i går over Velfjorden, men inn Tilremsfjorden falt han sammen til kald og klar blansktilla.
I vakkert høstvær gikk vi til Viksjøen for pils og fotballkamp på TV på puben Lille Laila, nå desverre henfaren; dagen etter gikk vi til Trøndelag, og kom oss videre til Kreta just som berammet.
Helgeland II
Ylvingen kan formodes å være det sted i Helgeland som noensinne har vært aller mest i sentrum for sin samtids oppmerksomhet. Øya ligger i Vega kommune, og er bebodd av noen sjeler. Den kommer opp i leia på babord side når en etter passering Brønnøysund holder kurs noen små grader øst for nord. Nok om den. Den kjenner alle nå. Holdes kursen videre etter passering av nordspissen av Ylvingen kommer en opp i Lisøyråsa, og får etter hvert Skålvær på babord.
Det er et Helgelandseventyr. På en holme midt uti havet står det ei kvitmalt kirke, nesten aldeles for seg selv. Det er ikke stort annet der, og en tenker nok at i denne sekulariserte og gudløse tid er det neppe stor trengsel på kirkebakken der hver eneste søndag. Men Herren har altså en gang rådd for sine uti havet her. Kirkebygget er en langkirke i tre med plass til 200 personer, oppført 1889 for Lofotpenger. Som så mange andre holmer var stedet en gang det viktigste handelssted langs leia. Det høver å hilse et signe strevet til de tomme husene når en seiler forbi.
Vest for Skålvær og nordover fra Vega ligger Vegaværene. Det er en hel hop av dem; dunvær og eggvær, og en og annen fisken. Jeg kom til Hysvær med følge en sommermorgen før sola rant. Vi tok oss inn dit og fant fram til ei brygge vi kunne ligge ved. To gutter sov i køyene. Fire voksne steg i land. Og da rant sola; bare ørlite østenfor nord, og mytiske norske kystprofiler lyste opp; Træna, Lovunden, Sju Søstre. Det var et øyeblikk for evigheten. Vi tok en øl i morrasola.
Den største av de sju søstrene i Alstahaug heter Botnkrona. Hun er penest på avstand, men lar seg godt bestige; det gjør de alle sju, i samma vendingen også, så å si, hvis en evner å stå ut med dem alle på en gang. Jeg nøyde meg med Botnkrona og den neste i rekka, Grytfoten; ikke rare navnene på så vakre damer det der, men sånn er det. De er noen digre svaberg, nesten fri for mold, mose og lav, kronet på toppen av 300 meter høye storsteinsurer. Jeg og junior gikk opp der en sommerdag med nokså mye østavind. Vi gikk oss møre i armer og bein og hode i den lange nedoverbakken ned igjen. Åh hjelpe meg. Det var vel gangsperra si, den dagen ja.
Vi hadde egentlig losji i lavvoen vår. Men vi så det ikke likt å hvile ut på grasbakken inni der da vi kom oss dit. Vi rev den og pakket den rent nødtørftig inn i bilen, og bega oss til Helgelands beste hotell, hos Fru Haugan i Mosjøen. Der gikk både far og sønn tidlig og utmattet åt umiddelbart etter dusjen.
Disse linjer hitsettes fra en rom på Fru Haugans hotell. Det regner, blåser, og er riktig utrivelig ute. Mer om Helgeland følger siden. Følg med om du liker det. Her.
Det er et Helgelandseventyr. På en holme midt uti havet står det ei kvitmalt kirke, nesten aldeles for seg selv. Det er ikke stort annet der, og en tenker nok at i denne sekulariserte og gudløse tid er det neppe stor trengsel på kirkebakken der hver eneste søndag. Men Herren har altså en gang rådd for sine uti havet her. Kirkebygget er en langkirke i tre med plass til 200 personer, oppført 1889 for Lofotpenger. Som så mange andre holmer var stedet en gang det viktigste handelssted langs leia. Det høver å hilse et signe strevet til de tomme husene når en seiler forbi.
Vest for Skålvær og nordover fra Vega ligger Vegaværene. Det er en hel hop av dem; dunvær og eggvær, og en og annen fisken. Jeg kom til Hysvær med følge en sommermorgen før sola rant. Vi tok oss inn dit og fant fram til ei brygge vi kunne ligge ved. To gutter sov i køyene. Fire voksne steg i land. Og da rant sola; bare ørlite østenfor nord, og mytiske norske kystprofiler lyste opp; Træna, Lovunden, Sju Søstre. Det var et øyeblikk for evigheten. Vi tok en øl i morrasola.
Den største av de sju søstrene i Alstahaug heter Botnkrona. Hun er penest på avstand, men lar seg godt bestige; det gjør de alle sju, i samma vendingen også, så å si, hvis en evner å stå ut med dem alle på en gang. Jeg nøyde meg med Botnkrona og den neste i rekka, Grytfoten; ikke rare navnene på så vakre damer det der, men sånn er det. De er noen digre svaberg, nesten fri for mold, mose og lav, kronet på toppen av 300 meter høye storsteinsurer. Jeg og junior gikk opp der en sommerdag med nokså mye østavind. Vi gikk oss møre i armer og bein og hode i den lange nedoverbakken ned igjen. Åh hjelpe meg. Det var vel gangsperra si, den dagen ja.
Vi hadde egentlig losji i lavvoen vår. Men vi så det ikke likt å hvile ut på grasbakken inni der da vi kom oss dit. Vi rev den og pakket den rent nødtørftig inn i bilen, og bega oss til Helgelands beste hotell, hos Fru Haugan i Mosjøen. Der gikk både far og sønn tidlig og utmattet åt umiddelbart etter dusjen.
Disse linjer hitsettes fra en rom på Fru Haugans hotell. Det regner, blåser, og er riktig utrivelig ute. Mer om Helgeland følger siden. Følg med om du liker det. Her.
mandag 8. mars 2010
Helgeland I
I dag vil jeg skrive om Helgeland. Jeg er i Mosjøen. Det er et trivelig sted. Det snør i tette byger. Widerøe fikk meg ned hit; på Kjærstad mellom to byger. Gikk bare godt, det. Det har alltid gått bare godt med Widerøe og meg. Ned har vi i alle fall alltid kommet oss; selv om det har skjedd at det ikke alltid har vært der vi hadde blitt enig om på forhånd. Og ja, det har også forekommet at de har latt være å ta meg opp, og sendt meg bortetter bakken mellom flyplassene, det var vel ikke helt tanken med luftfarten, egentlig. Men sånn kan det gå. På Helgeland og hvorsomhelst.
Helgeland er et digert land. Ikke digert sånn som Russland eller Canada. Men digert på sitt vis, lell. Vefsna er ei diger og mektig elv; Torghatt-hølet er et digert høl; de sju søstrene gjør et digert og mektig inntrykk; Lovunden er en diger holme. Helgeland er digert for øyet; digert er havet og diger er himmelen. Og i landet innenfor og under er det da også plass nok.
I sør begynner det vel forsåvidt i Bindalen. Men strengt tatt begynner det vel ved søre Helgelandsflesa vest av Sør-Kvaløy i det helt utmerkede Sømna. Bindalingene er blitt en slags trøndere de nå, når ferdselen går etter veier til lands. Det er radigere til Namsos og Rørvik, enn til Brønnøysund, dit en må med ferje for å komme seg.
Ved Helgelandsflesa kan det stå fin storsei. Leia går forbi her, og utover havet ligger Helgelandsskjærgården strødd som tusen drops utover parketten vestover og nordover. Etter landeveien riksvei 17 begynner Helgeland for min del rett innunder Heilhornet, der utsynet og lyset åpner seg mot nord; grått, blått, okergult og rødfiolett.
I Mosjøen bor man på Fru Haugans hotell. Hotellet er fra 1794, og er Nordnorges eldste, anlagt og drevet fram sammen med utviklingen av Mosjøen som handelssted. Dit kommer man seg ikke etter riksvei 17. Fru Haugans ble hotellet i 1884, da Ellen Haugan fra kjøpte det usett etter annonsering i Aftenposten, forlot Ålesund og slo seg til i Mosjøen. Det har siden vært drevet av kvinner i fru Haugans etterslekt i fire generasjoner. Det ligger i Sjøgata; fine gamle hus som danner en pittoresk koloni der det utøves noe muligens litt overvintret kunsthåndtverk. For den som liker sånt er det vel lekkert nok. Men gata er fin. Fru Haugan har ellers et flott kjøkken og en utsøkt karamellpudding; jeg tør påstå meg å være en kjenner av puddinger. Denne: Terningkast seks. Ubetinget.
Leia nordover fra Helgelandsflesa går på sin side i Torgfjorden; Lekamøya for babord låring; Torhatten etterhvert for babord tvers. På styrbord kommer Lyngværet opp. Et eventyr. Innafor det igjen ligger Vennesund, som er motorbåten Rattattas hjemmehavn.
I Torgfjorden gikk skuta med rederen som passasjer og flaggskipperen til rors en gang i ei sommernatt seg inn i en flokk småkval. Det var et Helgelandseventyr. Men da var vi på sørtur. På nordtur samler herligheten seg i Brønnøysund; hurtigruteanløp, flyplass, lege, pol; og registre, vissnok i internasjonal toppklasse; jeg står der for å la meg telle, og sikkert nesten alle andre eiere av verdifullt og verdiløst løsøre og annet habengut også. Noen helt skamløst lite severdige bygninger huser etablissementet. Jeg kjenner noen som mener at slik arkitektur burde være straffbar. Jeg er nok noe mer nøktern, men min begeistring er så avgjort avmålt.
Det er mye mer å si om Helgeland. Jeg skal skrive mer om Helgeland. Mye mer. En annen dag. Om jeg lever og har helsa. Følg med. Her.
I Mo i Rana ligger dessuten veikroa Bimbo. Det skal nevnes. Og navnet også. God mat. Anbefales.
Helgeland er et digert land. Ikke digert sånn som Russland eller Canada. Men digert på sitt vis, lell. Vefsna er ei diger og mektig elv; Torghatt-hølet er et digert høl; de sju søstrene gjør et digert og mektig inntrykk; Lovunden er en diger holme. Helgeland er digert for øyet; digert er havet og diger er himmelen. Og i landet innenfor og under er det da også plass nok.
I sør begynner det vel forsåvidt i Bindalen. Men strengt tatt begynner det vel ved søre Helgelandsflesa vest av Sør-Kvaløy i det helt utmerkede Sømna. Bindalingene er blitt en slags trøndere de nå, når ferdselen går etter veier til lands. Det er radigere til Namsos og Rørvik, enn til Brønnøysund, dit en må med ferje for å komme seg.
Ved Helgelandsflesa kan det stå fin storsei. Leia går forbi her, og utover havet ligger Helgelandsskjærgården strødd som tusen drops utover parketten vestover og nordover. Etter landeveien riksvei 17 begynner Helgeland for min del rett innunder Heilhornet, der utsynet og lyset åpner seg mot nord; grått, blått, okergult og rødfiolett.
I Mosjøen bor man på Fru Haugans hotell. Hotellet er fra 1794, og er Nordnorges eldste, anlagt og drevet fram sammen med utviklingen av Mosjøen som handelssted. Dit kommer man seg ikke etter riksvei 17. Fru Haugans ble hotellet i 1884, da Ellen Haugan fra kjøpte det usett etter annonsering i Aftenposten, forlot Ålesund og slo seg til i Mosjøen. Det har siden vært drevet av kvinner i fru Haugans etterslekt i fire generasjoner. Det ligger i Sjøgata; fine gamle hus som danner en pittoresk koloni der det utøves noe muligens litt overvintret kunsthåndtverk. For den som liker sånt er det vel lekkert nok. Men gata er fin. Fru Haugan har ellers et flott kjøkken og en utsøkt karamellpudding; jeg tør påstå meg å være en kjenner av puddinger. Denne: Terningkast seks. Ubetinget.
Leia nordover fra Helgelandsflesa går på sin side i Torgfjorden; Lekamøya for babord låring; Torhatten etterhvert for babord tvers. På styrbord kommer Lyngværet opp. Et eventyr. Innafor det igjen ligger Vennesund, som er motorbåten Rattattas hjemmehavn.
I Torgfjorden gikk skuta med rederen som passasjer og flaggskipperen til rors en gang i ei sommernatt seg inn i en flokk småkval. Det var et Helgelandseventyr. Men da var vi på sørtur. På nordtur samler herligheten seg i Brønnøysund; hurtigruteanløp, flyplass, lege, pol; og registre, vissnok i internasjonal toppklasse; jeg står der for å la meg telle, og sikkert nesten alle andre eiere av verdifullt og verdiløst løsøre og annet habengut også. Noen helt skamløst lite severdige bygninger huser etablissementet. Jeg kjenner noen som mener at slik arkitektur burde være straffbar. Jeg er nok noe mer nøktern, men min begeistring er så avgjort avmålt.
Det er mye mer å si om Helgeland. Jeg skal skrive mer om Helgeland. Mye mer. En annen dag. Om jeg lever og har helsa. Følg med. Her.
I Mo i Rana ligger dessuten veikroa Bimbo. Det skal nevnes. Og navnet også. God mat. Anbefales.
Olympisk stolthet
Revberget er for noen et helligsted på jord. Det dyrkes av sin menighet av naturtilbedere. En og annen pilegrimen tar seg vel dit minst èn gang i løpet av vinteren. Skituren over er ikke just noen tindebragd, men litt utenfor den maskinpreparerte allfarvei går den, og litt kronglete opp kan det være. Vi føler oss litt som markas aristokrater, vi da, som gjerne forteller at vi gjerne kan ferdes her av og til da; jotakk som spør: Det er litt kupert her, ja, og de tre kneikene opp er litt brattere og lengre enn vanlige preparerte løypekneiker for godværsskiløperne, ja.
Fra Ferista langs Ilabekken og over Tunga og Lavollen og opp til Kobberdammen er det noen småmoter til å gå seg godt varm i, om en kommer den vegen, og kronglekneikene på toppen kan fort bli enda litt lengre enn en husker dem da. Det krever liksom litt mer enn bare kaffetørst på Elgsethytta å holde på uti her, da ser du. Littegrann for de spesielt viderekommende skijålebukkene, da liksom. Der da. Kan vi like å tro, vi skisnobben som helst ikke vil ha på oss at vi ser på Reality-tv i alle fall. I alle fall ikke jeg.

Og han ga seg ikke med det en gang. Nedi unnabakken ned mot Kleftstadmyra tørna vi sammen i en sving. Fars noe mer betydelige kjøttvekt la seg på mot en stav, som ved det fikk nok av alle skiturer. Guten var umiddelbart ute med at han kunne gå videre med bare en stav, så kunne han skøyte resten av veien; sannheten var at han var drevet av omtanke for sin fossile far som muligens ikke ville kunne klare å komme seg hjem til senga for å få satt på sengehstenene en gang, havlblind og med bare en stav, stakkars geriatriske tilfellet.
Og sånn ble det. Han rakte meg sine, og gikk videre med min ene stav. Og stakk umiddelrbart like elegant ifra faren like forbanna. Sålen.
Og enden på visa: noen kilometer fram; far gåen og godt fornøyd, sønn kry og skinnende helt konge megafornøyd. Og far i det indre rom stolt som over en olympisk mester: guten går fra far sin i motbakker også, ja, og liker det. Dæffen!
I unnabakken har han alt tatt ham i årevis. Du må ikke snakke.
Men nå: Høh! Revberget overvunnet. Sånn skal en oppdra unger. Gutslampen over i bare pur gelde; dette med gleden for første gang. Guten er gut te kar; sønn av far. Sånn er nordmanns vis. I snøen.
Skigleden intakt overlevert til neste generasjon.
Mission completed.
onsdag 24. februar 2010
Salme i nordisk bjørkeskog
Hainn gikk og vandra
i skogen mot morran.
Det var juni og natta var kvit.
Hainn for alein, og
hainn for som hainn villa;
hadd i ensomhet leita sæ hit.
Flate solstråla
skein mellom trean,
og lufta i skogen var blank.
Bleike bjørklegga
sto der og lysa,
fred og savn over krokat og rank.
Vare molltona
hørtes av skogen;
av et kor i en blå harmoni,
over lyden av
bekk, og av brisen
gjøk og fugla sang salman sin i.
Mellom trean sto
blomstern og blinka
over kvitkrull og mose og lyng.
Hainn som vandra kunn
kjenn i et vemod
at skjønnhet og lys godt kainn tyng.
Hainn såg inn over
lys, liv og varme,
der hainn gikk i det stilt og var til.
Det er her vi
ska unnfange avkom,
og kan elsk sånn som mennesket vil.
Med bøyd hode
i andakt og høytid;
gikk hainn stilt gjenom nattmorrans fred.
Over ferden mot
evighetsleiet;
breinn en glød fra et lyst hellig tre:
sorgfull fred i en
ydmyk og liten
over allmaktens velde og prakt;
stille fryd over
det å få vær tel;
ved ei fullkomment avmektig makt.
Februar 2010 - Leif Anders Stuevold
tirsdag 23. februar 2010
torsdag 18. februar 2010
Til Erlingbu i edelt lag
Februardagen hadde noen små skrukker av tanker som lå hulter til bulter under det kvite og solblanke lakenet den hadde lagt seg til på. Den var ikke havendes innomhus på sånt underlag, så jeg slapp den ut i tretida, og tok den med på tur; med tre spreke damer og to bikkjer til følge. Damene var veivisere og hadde valgt veien. Jeg ga meg med på blåføre over tynn skare; gnistrende god snø.
Den la i vei fra Arlia ute i Bodømarka og gjennom bleikbjørkeskog som lav tidligsenvintersol så vidt kunne kile leggene i nå. Senere på året skal slike kvite bjørkelegger grønnkronet lyse eros vemod og lengsel over ensomme skogens vandrere i netter lyse som dagen; og kanskje eros vanvidd over noen. Her sto de ennå lukkede og tikneppet og holdt igjen med sitt i det igjenfrosne sumplandet.
Landet stiger nesten litt umerkelig og pregløst i korte fiskebeinskneiker ut av løvskogen. En halvtimes ferd i en litt vomstor femtiårings lett huskende mosjonstempo tar oss opp i lia. Turens første mål har navn som en Sandemosemyte: Erlingbu.
Oppover mot Erlingbu åpner Nordland polarvinterlyset for oss. Sol i ryggen henger vestfra over Sandhornet. Det er landvindstrekk og bra surt å stoppe. Vi snur oss bare hastig, men ser og kjenner. Det er mening i dagen i dag
Mitt selskap akkederer litt om den videre ferd. Lyset taper seg, og vi har somlet oss litt vekk på kontoret tidligere på dagen. De kommer til at vi kanskje vil ha lys nok til å ta oss over Bostoliskardet, og oppgir den opprinnelige plan; som sikkert var fullkommen, den og.
Mot Bostoliskardet er det et parti med gaupeterreng. Ei litt lengre skråkneik oppigjennom ellers vertikalt berg tar oss opp i neste platå i terrenget. Det går bare godt det. Skardet litt lenger oppe i rundere terreng er et grunt myrdrag.
Utover derifra går det så det så det griner på skart føre; ploger, bremser med stavene, setter nedpå rumpa om det trengs; lengst nedi lia er lyset blitt for sparsomt for den halvblinde, og skiene må av i en bratt unnabakke. Og deretter er det å stake seg på ski kjørt frie for smurning gjennom flatland og over jorder tilbake til Arlia.
Og så ventet: kongen av alle spiser: fersk skrei, lever og rogn. Med kaldvatn og i mitt edle turselskap; supplert av mannen som hadde stelt hjemme og helt forbilledlig hadde kokket måtidet; med godt vett på å koke lever nok. Februar i nord. Dagen møtte kvelden uten en skrukk; strøket, stivet og rullet glatt.
Takk for turen. Takk for mat. Takk for dagen.
Den la i vei fra Arlia ute i Bodømarka og gjennom bleikbjørkeskog som lav tidligsenvintersol så vidt kunne kile leggene i nå. Senere på året skal slike kvite bjørkelegger grønnkronet lyse eros vemod og lengsel over ensomme skogens vandrere i netter lyse som dagen; og kanskje eros vanvidd over noen. Her sto de ennå lukkede og tikneppet og holdt igjen med sitt i det igjenfrosne sumplandet.
Landet stiger nesten litt umerkelig og pregløst i korte fiskebeinskneiker ut av løvskogen. En halvtimes ferd i en litt vomstor femtiårings lett huskende mosjonstempo tar oss opp i lia. Turens første mål har navn som en Sandemosemyte: Erlingbu.

To små fiskebeinskneiker til, og vi får se hvor sola gjør av seg med lyset sitt. Den kler i fjærlett rosa på snø og fjell med Nordlands magi; et eventyr i et eventyrland. Dagens skrukker glattes helt ut. Jeg er liten, her, nå; og bare meg; et helt vanlig ingenting i evigheten som østavinden bare blåser forbi uten å ense, og som sola bare skinner forbi der den alltid skal noe annet. Erlingbu ligger kald, grå og tom på en kolle bortom myra. Damene byr meg snop og varm drikke i gave bare for at jeg er til. Alt er såre godt.
Mot Bostoliskardet er det et parti med gaupeterreng. Ei litt lengre skråkneik oppigjennom ellers vertikalt berg tar oss opp i neste platå i terrenget. Det går bare godt det. Skardet litt lenger oppe i rundere terreng er et grunt myrdrag.
Utover derifra går det så det så det griner på skart føre; ploger, bremser med stavene, setter nedpå rumpa om det trengs; lengst nedi lia er lyset blitt for sparsomt for den halvblinde, og skiene må av i en bratt unnabakke. Og deretter er det å stake seg på ski kjørt frie for smurning gjennom flatland og over jorder tilbake til Arlia.
Og så ventet: kongen av alle spiser: fersk skrei, lever og rogn. Med kaldvatn og i mitt edle turselskap; supplert av mannen som hadde stelt hjemme og helt forbilledlig hadde kokket måtidet; med godt vett på å koke lever nok. Februar i nord. Dagen møtte kvelden uten en skrukk; strøket, stivet og rullet glatt.
Takk for turen. Takk for mat. Takk for dagen.
torsdag 11. februar 2010
Ord i telefon
Avdøde stasjonsformann Hanssens etterlatte bakelittelefon med ringeskive og ringeklokke kimte. Telefonen var i dødsboets eie. Trettitre år etter sin død under et godsvognhjul med en fot i klem i tunga på sporveksel 18, ved kulen over Ravnkloløpet, sto skifteformann Hanssen fra det hinsidige stadig oppført som telefonens abonnent i telefonkatalogen, der enkefrua derimot ikke var nevnt.
Enkefru Hanssen aksepterte ikke moderne telefoner med knapper og ringetoner. Roger hadde bygget om telefonen for henne da modellen ble ukurant. Alarmkimingen måtte til for å komme igjennom, men formådde ikke alltid å nå frem til full sans og samling. Hun var blitt tunghørt og småtøven, og var ofte litt på en portvinssnurr og langsom og ustø til beins. Og ikke ville hun endre abonnementet heller. Hun holdt sin mann inne i de levendes manntall ved å la ham stå oppført i telefonkatalogen. Så ble hun i alle fall fru Hanssen samma faen, selv om det ble enkefru Hanssen aldri så mye. Noens frue måtte hun forbli. Hvis ikke ble hun ingen.
Blodpølsa var i dødelig akevittbakrus, og kom i bistert lune over å bli vekket av brannalarm i skjærsilden. - Åh, dæffen ta. Morsan! Ta telefonen. Ijøssenavn da! Ditt jævla tjyvkjerringhelvet!
- Å! Er det virkelig noen som ringer? Nei, sier du det! Det var det nesten uavlatelig, etter det Roger visste.
- Hallo! Det er hos enkefru Hanssen samma faen og salig Hanssen som er i det hinsidige, ja. Hallo, hallo og vær så god og stig på, ja!
Det var mye i dette huset som det i alle fall ikke var gått framover med siden stasjonsformannen tok trefrakken på.
- Javelnei. Jahaja. Joho... nei han, ja... Hva? Nei det kan jeg aldri tro, nei, det er nok ikke mulig, det. Jeg har ikke ligget der på det sykehuset i det siste, jeg nei. Men jeg hadde lungebetennelse i fjor, vet De, men doktor Horgøien ville ikke la meg komme på sykehuset da, tenk det, og sikkert dobbeltsidig til og med. Men det kunne være det samme. Der er det ikke lov å røyke, og ikke anledning til å få servert et lite glass til frokost eller middag eller noen ting, og det er nesten helt umulig å få tak i legene så de kan forklare søstrene at portvin ikke skader helsen, og noen mener at det gjør det, og...
Det smatt inn noen ord fra den andre enden før enkefrua fortsatte.
- Min sønn Roger? Han sier at portvin er til for å glede de gamle. Og når en går til glasset med sin glede, i stedet for til flasken med sin sorg, ja, så må nå det være lov. Nåja, det kan vel forekomme at jeg tar en slurk av flasken av og til også da, men... jada, jeg har en sønn som heter Roger ja. Det er nå mange som heter Roger Hanssen, da vet De... og, nei han bruker ikke å være å treffe på denne telefonen, nei. Det er hos stasjonsformann Hanssen, dette... nei, vet De hva. Han er nok død og salig i det hinsidige, ja. En skulle tro De var prest og ville oppvekke de døde, er det sykehuspresten... En gang død, alltid død, vet De, De som sier de er lege og allting.
- Nei det er ikke alltid så godt å vite hvor Roger er, nei... han bruker å snakke med meg ja, jeg er jo hans mor, forstår De, men det kan han trygt gjøre om han ikke vil at noen skal vite noe, for jeg bryr meg ikke lenger om å huske på sånt... og kommer ikke til å klare å snakke sant om jeg ville prøve fortelle det videre heller. Og så...
Stemmen i den andre enden kom seg imellom, og ville ikke helt gi seg.
- Jeg er senil og lyver nok så jeg tror det selv, jeg ja, brøt enkefru Hanssen seg inn igjen med etter litt. - Og svarte gudfaen i heite forpulte horhimmelhelvete da.
Hun holdt stemmen i det elskverdigste leie og lød som en kirkegjenger i tonefallet.
- Det er nok ikke mulig at min Roger skylder Dem penger, nei... for han har nok aldri hatt hånd i penger han, ikke engang sine egne, nei... Så De kan nok ikke gi Dem til å komme her og komme her og prøve å puge penger De ikke har til gode, min gode mann. Og takk for at De ringte.
Så la enkefru Hansen lettere opprørt og helt bestemt på røret.
- Høh. Pøbel. Legge på midt i samtalen sånn, da... Men der er du jo, jo!
Hun hadde stått og sett på Roger under hele samtalen.
- Det er forresten til deg, tror jeg. Javisst. Det er til deg. En prest som er lege på sykehuset og spør om penger han skal ha til gode hos noen for å oppvekke døde i en campingvogn på fjellet. Men det kan vel ikke være din far han mener, tror jeg. Han gikk vel aldri på ski til verken prest eller lege, han? Du får spørre ham selv...
- Åh dæffen, stønnet Blodpølse-Roger og prøvde å riste hodet på plass mellom ørene.
- Du er sammenhengende en fenomenal katastrofe, du morsan.. Genialt idiotisk i nepa. Jeg må nok ha litt kaffe nå. Og et lite glass portvin også, ja. Ja takk.
Enkefru Hanssen aksepterte ikke moderne telefoner med knapper og ringetoner. Roger hadde bygget om telefonen for henne da modellen ble ukurant. Alarmkimingen måtte til for å komme igjennom, men formådde ikke alltid å nå frem til full sans og samling. Hun var blitt tunghørt og småtøven, og var ofte litt på en portvinssnurr og langsom og ustø til beins. Og ikke ville hun endre abonnementet heller. Hun holdt sin mann inne i de levendes manntall ved å la ham stå oppført i telefonkatalogen. Så ble hun i alle fall fru Hanssen samma faen, selv om det ble enkefru Hanssen aldri så mye. Noens frue måtte hun forbli. Hvis ikke ble hun ingen.
Blodpølsa var i dødelig akevittbakrus, og kom i bistert lune over å bli vekket av brannalarm i skjærsilden. - Åh, dæffen ta. Morsan! Ta telefonen. Ijøssenavn da! Ditt jævla tjyvkjerringhelvet!
- Å! Er det virkelig noen som ringer? Nei, sier du det! Det var det nesten uavlatelig, etter det Roger visste.
- Hallo! Det er hos enkefru Hanssen samma faen og salig Hanssen som er i det hinsidige, ja. Hallo, hallo og vær så god og stig på, ja!
Det var mye i dette huset som det i alle fall ikke var gått framover med siden stasjonsformannen tok trefrakken på.
- Javelnei. Jahaja. Joho... nei han, ja... Hva? Nei det kan jeg aldri tro, nei, det er nok ikke mulig, det. Jeg har ikke ligget der på det sykehuset i det siste, jeg nei. Men jeg hadde lungebetennelse i fjor, vet De, men doktor Horgøien ville ikke la meg komme på sykehuset da, tenk det, og sikkert dobbeltsidig til og med. Men det kunne være det samme. Der er det ikke lov å røyke, og ikke anledning til å få servert et lite glass til frokost eller middag eller noen ting, og det er nesten helt umulig å få tak i legene så de kan forklare søstrene at portvin ikke skader helsen, og noen mener at det gjør det, og...
Det smatt inn noen ord fra den andre enden før enkefrua fortsatte.
- Min sønn Roger? Han sier at portvin er til for å glede de gamle. Og når en går til glasset med sin glede, i stedet for til flasken med sin sorg, ja, så må nå det være lov. Nåja, det kan vel forekomme at jeg tar en slurk av flasken av og til også da, men... jada, jeg har en sønn som heter Roger ja. Det er nå mange som heter Roger Hanssen, da vet De... og, nei han bruker ikke å være å treffe på denne telefonen, nei. Det er hos stasjonsformann Hanssen, dette... nei, vet De hva. Han er nok død og salig i det hinsidige, ja. En skulle tro De var prest og ville oppvekke de døde, er det sykehuspresten... En gang død, alltid død, vet De, De som sier de er lege og allting.
- Nei det er ikke alltid så godt å vite hvor Roger er, nei... han bruker å snakke med meg ja, jeg er jo hans mor, forstår De, men det kan han trygt gjøre om han ikke vil at noen skal vite noe, for jeg bryr meg ikke lenger om å huske på sånt... og kommer ikke til å klare å snakke sant om jeg ville prøve fortelle det videre heller. Og så...
Stemmen i den andre enden kom seg imellom, og ville ikke helt gi seg.
- Jeg er senil og lyver nok så jeg tror det selv, jeg ja, brøt enkefru Hanssen seg inn igjen med etter litt. - Og svarte gudfaen i heite forpulte horhimmelhelvete da.
Hun holdt stemmen i det elskverdigste leie og lød som en kirkegjenger i tonefallet.
- Det er nok ikke mulig at min Roger skylder Dem penger, nei... for han har nok aldri hatt hånd i penger han, ikke engang sine egne, nei... Så De kan nok ikke gi Dem til å komme her og komme her og prøve å puge penger De ikke har til gode, min gode mann. Og takk for at De ringte.
Så la enkefru Hansen lettere opprørt og helt bestemt på røret.
- Høh. Pøbel. Legge på midt i samtalen sånn, da... Men der er du jo, jo!
Hun hadde stått og sett på Roger under hele samtalen.
- Det er forresten til deg, tror jeg. Javisst. Det er til deg. En prest som er lege på sykehuset og spør om penger han skal ha til gode hos noen for å oppvekke døde i en campingvogn på fjellet. Men det kan vel ikke være din far han mener, tror jeg. Han gikk vel aldri på ski til verken prest eller lege, han? Du får spørre ham selv...
- Åh dæffen, stønnet Blodpølse-Roger og prøvde å riste hodet på plass mellom ørene.
- Du er sammenhengende en fenomenal katastrofe, du morsan.. Genialt idiotisk i nepa. Jeg må nok ha litt kaffe nå. Og et lite glass portvin også, ja. Ja takk.
Dette er diktning. Enhver likhet med virkeligheten et utilsiktet.
Det eneste sanne vett
Campingvogna og spikerteltet var nesten helt vekk da brannvernet kom frem. Poff, hadde kåken sagt, og slått en nydelig ildsøyle opp av takluka, som ble blåst opp og ut i polargeografien. Og så hadde hele stasen vært overtent med et eneste host. Brannvernet hadde hjemmevakt og trengte en halvtime på å komme seg ut. De var en vits og en kommunal bløff, og kom alltid for sent til alt. Denne campingvogna som sto i et buskas var dessuten et uomsettelig vrak. Den hadde ingen verdi det for Guds skyld var om å gjøre å måtte la noe forsikringsselskap slippe å erstatte. Det var ingen ting å kjøre livskiten ut av seg for, dette campingbålet her.
Campingbuskaset var eid av kvadrat-Lasse liten,– gård- og grunneier i Oppdal, Oslo og Antibes; koleriker, diabetiker, hypertoniker, og minoritetsaksjonær i Orkla og Adresseavisen. Han het Lasse Lauritz Larre-Larssen i passet, og Lassebass hos mora og madamen. Med det navnet gjorde de hver sine høyst ulike hentydninger til en anatomi som for lengst var gått tapt i flesket og evigheten. Kjakene hang som rause pakker bratwürst ned over skjortesnippen på ham. Nå sto han der med åpen munn og så på søppelbålet, og dro seg i pølsepakkene med fete, korte fingre. Han hadde fasong som en drøy krembolle.
Men det var da faen også som det brant. Det brant av bakken. Det brant i snøen. Røyken var tjukk og svart og luktet grevling. Denne brannen hadde hatt god hjelp. Noen ønsket vel å kondemnere ruklet for godt. Det hadde de greid.
Bomsen som til vanlig camperte her var ikke å se. Han kunne fort ha blitt kondemnert i samma vendingen her, gitt. Da ville det ha blitt et helvetes bråk, og skriverier og rabalder. Som nok kunne ha kommet til å sverte bygdas dyrebare rykte. I et helt kvarter kanskje; lenge nok til at hotellpampene ville ha hylt fordi turistene kunne komme til å ville vente i ti minutter med å bestemme seg for når de neste gang ville komme hit og la seg lure; med lunken kaffe i isoporkopper, daue halvlitre i plastglass, og oppvarmet frossenpizza til ti ganger butikkprisen.
Brannvernet ville vel kanskje også ha kommet til å få på pukkelen, i jåleraddispressen sydpå,– for at de vel kanskje gjerne ville denge kjerringene sine ferdig, eller noe sånt jævla Oslohomopiss før de rykket ut på denne tøysebrannen.
Nå lot de heldigvis dette talglyset få brenne helt ned, så det ble minst mulig søl å måtte fli opp i dyre dommer etterpå. Kvadrat-Lasse liten trodde det nok kunne tenkes å finnes saker og ting på det bålet der som likegodt helst skulle brenne helt opp nå. Men han sa det ikke. Om Blodpølsa fortsatt var hjemme i vogna nå, kom han samma faen til å bli der en bra stund til. Og da ville helvete straks være løs her.
Det var lørdag morra. Lensmannen var stengt. Vakthavende sto vel beleilig nok på Berkåk og gumlet pølse. Politiet var i alle fall ikke til stede og kunne ikke legge seg borti noenting som helst. Brannformannen henvendte seg til Lasse liten, som var grunneier og det nærmeste en kom en autoritativ myndighet her. KvadratLasse myste og trakk seg litt langsomt i bratwürsten igjen og sa:
“Næh. Svi det bare ned.”
Da lensmannen in persona, litt rødøyd og med svak lettmetallånde, litt senere ut på dagen viste seg ved leirbålet, var leiren blitt kald. Han kikket fort igjennom den latterlige brannruinen etter folkrester som slett ikke var der, og gikk hjem igjen. Det var tippekamp på TV.
Etter kirketid dagen etter fikk Lasse Lauritz Larre-Larssen campingvognruinen fjernet av gutta fra bilopphuggeriet på Ulsberg. Så sendte han moderen og madamen ut i buskene med hver sin rive for å planere tuftene. Innen neste høymesse skulle han ha en kebabsjapp stående her; Moskus kebab — komplett med ekte tyrkisk svenskneger, hvitløk og vertikal grill for billig direkteimportert baltisk storfekjøtt. De ørsmå problemer bruksendringen ville by på i forvaltning og tilsyn ville kunne la seg ordne i ettertid; med argumenter som talte til næringsvettet. Det var det eneste vettet som var rimelig raust fordelt i kvadrat-Lasses omgivelser.
Det eneste sanne vett.
Blodpølsa lot ikke høre fra seg. Han satt på vel en pub i nerbyn og grunnet over sin fallitt, og var allerede godt midtfjords.
Dette er diktning. Enhver likhet med virkeligheten et utilsiktet.
Hjemtur med hurtigruta
Jeg kom hjem til jul med hurtigruta i 2006. Det er en luksus som vanligvis ikke unnes den travle; travelhet der ombord er nytteløs og dum. 25 timer tar turen fra Bodø til Trondheim. Prisen for kaill og bil blir ganske nøyaktig hundre kroner timen. Mot et lite tillegg i prisen kan en, hvis en går inn for det, rekke å være full to ganger. For grunnprisen får en tid til å lese en roman. Eller falle for flere unge damer. Eller komme i tale med en riktig artig medpassasjer eller to. De fleste blir såpass åpne på hurtigruta at de blir litt snedige; i kjeften, i blikket, eller i ganglaget eller fargen på fjeset tretten mil til folds av Buholmråsa i midtvintersnatta.
Eller en kan helt enkelt finne ro, glede og indre fred i erkjennelsen av at arbeid egentlig er noe som skal gjøres ydmykt, grundig, gjennomført, og helt ferdig,- og om att og om att. Sånn som det er på sjøen. På annet vis vil en fort ikke engang kunne komme seg utpå Folda, og langt mindre helt over.
Det skulle helst ha kunnet høve som bilde på konsekvensen av slarkeri på land og det der,- ikke å komme seg over Folda. Men nei. Sjøromantikken lar seg ikke dra så langt og åndfullt etter barten at den bærer til langt oppå tørt og postmoderne fastland. Der er slarkeriet norm og arrogansen dyd; sjarlataner får prinsessene og pratmakerne blir kulturministre. Hurtigruta går. Det behøver ikke være mer med den. Blinde folk skal ikke drive å kjøre bil i stappmørtne og søvestpeising over polarfjell og gjennom ødemarker ved midtvinter. Hurtigruta kan veien gjennom samma jævelskapen. Sånn er no det. Både jeg og bilen kom oss no heim til Selsbakk til jul.
Det årets mest spektakulære opplevelse var vel ellers storstormen Narves livtak på Salten; ti kuldegrader og knusktørr landvind av storm styrke i fire stive dager. Ombord i småfylkeslegehybelen Rattatta, på 29 fot, godt i ly for vinden innunder hotell Nordlys i Bodø, ble det fyrt jamnt med diesel. Men stormens drøyeste døgn var rederen losjert på land ved Saltstrumen. Der var det vind. Og fri sikt til kov og drefs i raseriet på Saltfjorden. På Nordsia flaug både fjøstak og dass og gamle naust til havs; et helt overbevisende naturdrama å minnes, den lille tid minnet kanskje ennå vil rekke.
Også på stillere dager og i lysere måneder kan Salten for så vidt være å anbefale; vakkert lys og vakkert land, endog vakkert skiføre en og annen dagen. Og en og annen helt eventyrlig vakre Nordlands-natta. Åh, Dæffen. Og vakre piker, bevares.
Så vakkert så. Men lell. Vi selsbakkinger er egentlig heimfødinger. Det er godt å komme hjem dit til jul. Og med hurtigruta.
Eller en kan helt enkelt finne ro, glede og indre fred i erkjennelsen av at arbeid egentlig er noe som skal gjøres ydmykt, grundig, gjennomført, og helt ferdig,- og om att og om att. Sånn som det er på sjøen. På annet vis vil en fort ikke engang kunne komme seg utpå Folda, og langt mindre helt over.
Det skulle helst ha kunnet høve som bilde på konsekvensen av slarkeri på land og det der,- ikke å komme seg over Folda. Men nei. Sjøromantikken lar seg ikke dra så langt og åndfullt etter barten at den bærer til langt oppå tørt og postmoderne fastland. Der er slarkeriet norm og arrogansen dyd; sjarlataner får prinsessene og pratmakerne blir kulturministre. Hurtigruta går. Det behøver ikke være mer med den. Blinde folk skal ikke drive å kjøre bil i stappmørtne og søvestpeising over polarfjell og gjennom ødemarker ved midtvinter. Hurtigruta kan veien gjennom samma jævelskapen. Sånn er no det. Både jeg og bilen kom oss no heim til Selsbakk til jul.
Det årets mest spektakulære opplevelse var vel ellers storstormen Narves livtak på Salten; ti kuldegrader og knusktørr landvind av storm styrke i fire stive dager. Ombord i småfylkeslegehybelen Rattatta, på 29 fot, godt i ly for vinden innunder hotell Nordlys i Bodø, ble det fyrt jamnt med diesel. Men stormens drøyeste døgn var rederen losjert på land ved Saltstrumen. Der var det vind. Og fri sikt til kov og drefs i raseriet på Saltfjorden. På Nordsia flaug både fjøstak og dass og gamle naust til havs; et helt overbevisende naturdrama å minnes, den lille tid minnet kanskje ennå vil rekke.
Også på stillere dager og i lysere måneder kan Salten for så vidt være å anbefale; vakkert lys og vakkert land, endog vakkert skiføre en og annen dagen. Og en og annen helt eventyrlig vakre Nordlands-natta. Åh, Dæffen. Og vakre piker, bevares.
Så vakkert så. Men lell. Vi selsbakkinger er egentlig heimfødinger. Det er godt å komme hjem dit til jul. Og med hurtigruta.
Ondsinnet bilde av en tølper
Overlege Dr. med. Kurt Pulmon-Jenssen satt hjemme i nettbanken og stirret forpint på saldoene. Lønningsavdelingen var blitt lagt ned og kontrollen med lønnsavregningen for legene var flyttet ut i avdelingene. Dette var blitt et katastrofalt økonomisk tilbakeslag for overlegen.
Ingen av de 17 kontoristene i lønningsavdelingens sju seksjoner hadde brydd seg med å oppdage at han rett som det var hadde klart å tjene tre timelønner i timen, da de hadde hatt hånd om timelistene. De gadd heller ikke finne ut at de timelønnene han av og til tjente i timer etter hverandre, regelmessig var ukevis flere enn det tillatte timetallet i den fra før sinnssvakt lange normalarbeidstiden for leger i offentlig eide sykehus. Men den misunnelige merra som nå satt med legenes avlønning hadde jaggu faen ham ikke bare oppdaget det. Hun hadde piskadausen ham også nevnt det høyt, burugla; først for ham selv, og — som om ikke det var frekt nok, av en skarve kontorist med bare handelsskole — deretter for avdelingsoverlegen og for personalsjefen og for økonomidirektøren og for dekanus og for hele hestkukballetten. Nå truet selve storhelvetet.
Kurt Pulmon-Jenssen holdt seg med langbeinte, unge og dyre sykepleierblondiner. Og der kostet det å forsøke å være kar.
Han hadde dessuten to rådyre halvgamle eks-kjerringer gående rundt på handel i periferien av økonomien sin. Sånn var nå det; da den siste av dem hadde eksifisert seg gikk det tre uker før Pulmon-Jenssen var hjemme lenge nok til å oppdage det.
Han hadde seks halvstore og dritdyre unger, og hus aldeles over evne på Byåsen, og to svindyre hytter, dyr bil, dyr båt og dyre ski. Det gikk ganske enkelt ikke rundt på en vanlig fattigmanns offentlig overlegelønn, alt det der. Han var simpelthen helt nødt til å tjene mye mer penger enn han var verd, og han hadde heldigvis aldri kjent annet ubehag ved snyteriet enn sure oppstøt og tørre øyne om natta.
Dr. Pulmon-Jenssen var en nasjonal autoritet på en sykdom som er så sjelden at den nesten ikke finnes. Nord for Elben var sykdommen i løpet av hans legegjerning kjent hos to pasienter. Den ene hadde bodd i Itzehoe i Schleswig-Holstein og var bare kjent for legen fra faglektyren. Begge var nå døde av noe annet, og ikke så alvorlig. Men en av dem hadde i levende live blitt undersøkt og behandlet av Pulmon-Jenssen, som i sin oppofrende legegjerning derfor fikk vie alt sitt middelmådige talent til en klinisk helt formålsløs forskning over denne pasientens sykdom. For dette hadde han hovedstilling på universitetet. Der gikk mye av hans arbeidstid med til søvn og den kroppspleie som var nødvendig for å opprettholde et tiltalende og intellektuelt preget ytre.
Fra å være en som i begynnelsen kunne nesten ingen ting om alt, hadde Pulmon-Jenssen selvbevisst studert seg opp til å bli en som nå kunne alt om nesten ingen ting. Han var nøye med sin akademiske verdighet. Men den betalte seg ikke. Sylspiss spisskompetanse på en sykdom absolutt ingen led av ga et sørgelig og faen så magert utkomme.
For å kunne leve som en moderne europeisk intellektuell var han helt nødt til å spe på den akademiske luselønna med vakter, ekstravakter og ekstra ekstravakter. Han unnså seg ikke for å ta på seg hva slags vakt som helst. Han gikk både som turnuslege her og som assistentlege der for å få utkomme til et verdig liv. Mest krem var det å gå vakt som assistentlege og samtidig være sin egen bakvakt i overlegevakt, og begge steder dekke huller som hadde oppstått ved rokeringer i vaktplanen, som skyldtes at han selv hadde måttet ta betalt fravær fra en ordinær vakt en annen dag. Da først snakket man anstendig butikk i legegjerningen.
Det gikk jo med en del nattetimer på jobb på dette viset naturligvis. Men akkurat det gjorde ham lite. Han lot denne tiden gå på det absolutt aller laveste sparebluss. Han selv kunne likevel nesten ingenting av klinisk medisin, og det var bare fint lite arbeid som ikke kunne vente til det kom en våken og flink lege på jobb en annen dag. Han gjorde ikke engang riktig alt han strengt tatt måtte.
Det falt Pulmon-Jenssen svært naturlig å grynte nei i telefonen overbevisende nok til at telefonene stilnet tidlig. Å ta imot en ny pasient i mottakelsen nå og da, måtte han finne seg i. Men det tok ham sjelden mer enn tre minutter,— ett minutt med pasienten og to minutter med diktafonen.
Å konstatere dødsfall behersket han. Men døde mennesker trenger jo egentlig ingen lege, så heller ikke det gjorde han særlig ofte, i alle fall ikke om det kom på utpå natta. Ble det mas fra mottakelsen gikk det an å sno seg fra det med beskjed om at han var opptatt med dårlig pasient på post,— en annen fikk heller ta sin tørn i mottakelsen utenom tur. Ble maset overalt fra riktig galt, satte han et flatt batteri i callingen og gikk til ro for å søke den fred det krevde å jobbe så hardt som ham. Og det hadde for det meste gått bare godt.
Nå hadde den stygge gåsefitta på forkontoret herpa hele herligheten. Selveste storsjæfdirektøren hadde fått høre om Pulmon-Jenssens kreative inntektsforhold, og deretter omtrent i tur og orden: yngre legers forening, eldre legers forening, vitenskapelige legers forening, homofile legers forening og kristne legers forening og kristne homofile legers forening, innbilt sykes forening, sykes sykeforening, dødssyke og dødes pårørendeforening, sykeombudet og sykeombudsforeningen, likestilingsombudet, blonde hjertesøstres syforening, sykehusets pensjonistforening, syketilsynet, helsetilsynet, mattilsynet, jernbanetilsynet og tilsynet for legers moral og verdier, og fem journalister og åtte redaktører i Adresseavisen – som tre av dem heldigvis også hadde hytte på Oppdal og derfor ikke skrev om det, men likevel. Bom! sa det. Svindel og juks og bedrag, sa det. Uforsvarlig og utilstedelig, sa det. Illojalt, sa det, suspensjon og granskning, takk! No more ekstra og ekstra ekstra vakt, mister. No more vakt engang, sir.
En formidabel personlig skandale truet overlege Dr. med Pulmon-Jenssen. Han ville nå kunne risikere å måtte leve av bare det han kunne klare å få ut av det han visste. Og det kom logisk nok til å bli jevngodt med absolutt null og niks og ingenting. Faen hekle.
Han lot nettbanken stå der og kope med saldoen sin, og gikk innom hos aksjemegleren. Der sto det ennå noen små penger. I nettbanken sto det bare gjeld for umiddelbart forfall. Men pengene hos aksemegleren var heller ikke mange nok til å leve særlig lenge av. De hadde bare minket mens de sto hos megleren. Hans investeringer på børsen, i gullutvinning i Brasil, lysaktivert cellegift og søkemotorer for universelle datanettverk, hadde slett ikke gjort det raske kurshopp han hadde forutsatt. Han måtte umiddelbart få sine edelt ervervede penger inn i noe annet enn det hundemjølet der.
Han la inn salgsordre for gjeldende kurs på hele faenskapet og ba om oppgjør av kontoen hos meglerkjeltringene. 95 000 kreativt skatteunndratte kroner måtte kunne vokse bedre på et mørkere sted. Han logget ut og av hos Stockshark.net, gikk ut av nettbanken og gikk i kjøleskapet etter en øl.
Dette er diktning. Enhver likhet med virkeligheten et utilsiktet.
En bitter skiløper og fallert selskapsløve vender merket av vær og vind hjem til mor
Da Blodpølsa fikk for seg at han egentlig helst burde snakke alvor med politiet, slo det ham ikke engang som en mulighet å lete opp lensmannen. I snylterbygda var enhver på en eller annen måte våt på ryggen. Blodpølsa mente seg viss på at også øvrigheta støtt og stadig lot seg fukte under blåskjorta. På det aller blauteste og glatteste. Her sto det overalt om penger nå om dagen – store penger. En blakk liten lurvete bysnik som ham ville ingen ense. I sær ikke når det bare var hans eget lille lortliv om å gjøre.
Så han snek seg rødøyd, bakfull og skjelven opp og ut på morrakvisten, ordnet avskjeden helt selv, og lurte seg på nattoget. Skisesongen var over.
For Blodpølsa var for så vidt skisesongen over for flere vintre siden. Siste skitur på splitter nytt skiutstyr til 20 000 hadde med tre i promille trynet på flatmark og for lenge siden satt punktum for bedre tider — til varig stivfot og glassøye. Etterpå kom årene after ski; på fastere flatmark, men halte og halvblinde og med like høy promille. Den tok på formen, den idretten der og. Det skulle faen meg være det samma med hele dritten nå. Det var børst å få i byen også.
Nå var det kommet gamma hydroksy smørsyre i drinkene på fjellet. I stedet for ærlig og redelig ditsmuglet russersprit. Blodpølsa hadde selv kjernet smør i litervis. Det fikk for helvete holde for lenge siden.
Å lure narkosemidler i småjenter og ta betaling av gammelgriser for å la dem få se på fittene deres, — sånt var ikke fest. Det var sjukt. Sånn forpult dritt skjønte faen ikke Blodpølsa seg på. Hele dritten kom til å eksplodere i trynet på en eller annen en dag. En av jentene kunne komme til å dø av dritten. En av grisene i peislestklubben kunne komme til å gå av skaftet i dritten, og gå berserk og ta frem snurrebassen og bryte den halvfeit og fæl på godsakene han fikk se. Den smellen som da kom kunne få svi snuten på andre enn Blodpølsa. Helvete heller. Det kunne for hans del godt få snø nazipervodritt på hvem som helst. Men han skulle jaggu holde seg selv bra godt ute av veien for den skura der.
Pinken kunne nå ellers godt få lov å ta rede på alt dette faenskapet sjøl. Han kom ikke til å hjelpe dem. Han kom ikke til å hjelpe andre enn seg selv. Det hadde han aldri gjort. Han trakk korken av en pils, kylte den i seg, rapte og la seg bakover i togsetet og lukket øynene.
Da han steg av toget i byen kikket han på klokka. Just in time. Han tok opp telefonen og ringte opp seg selv i campingvogna på fjellet. MacGyver svarte. Nå gikk det snart brannalarm på fjellet.
Blodpølsa heiv mobiltelefonen i kanalen da han gikk over brua. Så gikk han opp i byen og tok bussen hjem til morsan. Der åt han tre egg med bacon og drakk tre pils. Så ba han gamla holde kjeft, og gikk og la seg på sofaen.
Dette er diktning. Enhver likhet med virkeligheten et utilsiktet.
Diger ekre med aleinamann i
Det gikk en masai over slettene bortenfor Ngorongorokraterets kant; gikk fra husene i landsbyen der og vekk. Jeg, som så ham fra veien langt unna, kunne ikke se at det var mulig å ha noe fore der han stevnet; gikk mot ingen steder tilsynelatende.
Sikkert ikke helt sant det. Masaiene er et blendende eksotisk folkeferd som har fjetret større moderne europeiske sinn enn mitt med sin fremmedartede stolthet, og sitt sterke nærvær som folk og individer; inspirerer stadig mer eller mindre treffende eksistensielle betraktinger over åndskrefters styrke og menneskets urvisdom. Men naturligvis har også masaifolket en materiell fornemmelse for livet. Vi fikk sogar siden grundig erfare at den materielle sans var ytterst velutviklet i kulturen. Så han skulle vel et eller annet håndfast der han gikk, vår mann også.
Men. Den er ei bra diger ekre, Serengetisavannen, som tar til på østpå på det hold omtrent. En har god plass til lenge å gå omkring der å skulle ingenting. Så la oss si at masaien ikke skulle noe. At han bare var der han gikk. Det får duge som impresjonistisk bilde fra Afrika. I alle eksistensielle henseende bør det tar det rotta på betrakteren.
Søken etter den store kontemplative ro vedkommer i mitt bilde ikke denne mannen i ekra. Han lever i den; er her og overalt, og skal ingen steder.
En kan innbille seg at sånt går an; til hjelp for tanken. Jeg liker å tenke på sånt.
Sikkert ikke helt sant det. Masaiene er et blendende eksotisk folkeferd som har fjetret større moderne europeiske sinn enn mitt med sin fremmedartede stolthet, og sitt sterke nærvær som folk og individer; inspirerer stadig mer eller mindre treffende eksistensielle betraktinger over åndskrefters styrke og menneskets urvisdom. Men naturligvis har også masaifolket en materiell fornemmelse for livet. Vi fikk sogar siden grundig erfare at den materielle sans var ytterst velutviklet i kulturen. Så han skulle vel et eller annet håndfast der han gikk, vår mann også.
Men. Den er ei bra diger ekre, Serengetisavannen, som tar til på østpå på det hold omtrent. En har god plass til lenge å gå omkring der å skulle ingenting. Så la oss si at masaien ikke skulle noe. At han bare var der han gikk. Det får duge som impresjonistisk bilde fra Afrika. I alle eksistensielle henseende bør det tar det rotta på betrakteren.
Søken etter den store kontemplative ro vedkommer i mitt bilde ikke denne mannen i ekra. Han lever i den; er her og overalt, og skal ingen steder.
En kan innbille seg at sånt går an; til hjelp for tanken. Jeg liker å tenke på sånt.
tirsdag 2. februar 2010
Ved Svartoksen
Svartoksen er det et skjær som etter kartet heter i leia ute i Meløy; når Bolga er til styrbord på sørtur, og Rødøyløva skal være sånn omtrent rett opp forut; der Salten snor seg over i Helgeland. Det står ei steinkjerring der. Og der kan en kjenne at evig er lenge og uendelig er langt, om en har sinn for sånt.
Det kan være litt ubekvemt opp mot Svartoksen, for en hobbyskipper som seiler etter gamle papirkart i ukjent farvann på alle virkelige og billedlige hav. Sjøkartet varsler tørfallsflak og fluer i havet. Vidt er havet, men trang er leia. I blankstilla kan det godt gå an der; med tunga rett i munnen, og skarpt fokus i glassøyet. Det gjelder å peile rett, vite hvor man er, og holde seg bare dit en skal. I rufs har en leirmælsboer intet der å bestille.

Jeg seilte med livets mest dyrebare last der en midnattsolblank natt i livet. Maskinen sang på det siste, og krevde sakte fart for ikke å få feber som den ville jamre meg ihjel over, ved infernalsk å rope uutholdelig på mer kjølevann med alarmen. Så vi tusla oss fram; hadde lang ferd forut. Men Nordlandsnatta har ikke kveld eller morgen på de kanter av året. Vi kom til å komme oss dit vi skulle likevel, godt før kvelden falt på om en drøy måneds tid.
Der sto det av havet og landet innenfor en mektig fred; på styrbord låring skein sola inn over skippersjel og lettmatros; høgt oppe og langt inne, litt framfor babord tvers, hang Svartisen som ei umåtelig kremkake fra himmelen ned over blomsterdaler, gråberg og grønnkratt, og sikkert også over folk og fe. Den var veldig; kvite kremen brutt helt fjærlett i rosa i hundrevis av kvadratkilometer bortover Europa. En lett lufting fra land bar med seg svak ange av høyonn som kilte båtlukta lett i skippernesen på veien forbi; mot Island, Grønland og Labrador, eller hvorsomhelst. Det lille mennesket til rors fant i et kort glimt hjem til seg selv i åpenbaringen av naturveldet.
Lenger innunder Svartoksen måtte det finnavigeres litt. Og når det var avsegstyrt, og strak kurs kunne settes igjen, måtte skipperen ha seg ei blings med peanøttsmør og et stort glass melk for den videre seilas, så matrosen måtte ta en kort tørn til rors. Verden var tilbake i det timelige. Men natta var stadig skjønn.
Og det enestående var opplevd. Det la et grann av fred igjen etter seg i skipperen; den gode fred; kirkegårdsfreden; som rår et sted evig, hva enten mennesket stadig tøver med sitt, eller har måttet ta sin siste tørn inn.
Det kan være litt ubekvemt opp mot Svartoksen, for en hobbyskipper som seiler etter gamle papirkart i ukjent farvann på alle virkelige og billedlige hav. Sjøkartet varsler tørfallsflak og fluer i havet. Vidt er havet, men trang er leia. I blankstilla kan det godt gå an der; med tunga rett i munnen, og skarpt fokus i glassøyet. Det gjelder å peile rett, vite hvor man er, og holde seg bare dit en skal. I rufs har en leirmælsboer intet der å bestille.
Jeg seilte med livets mest dyrebare last der en midnattsolblank natt i livet. Maskinen sang på det siste, og krevde sakte fart for ikke å få feber som den ville jamre meg ihjel over, ved infernalsk å rope uutholdelig på mer kjølevann med alarmen. Så vi tusla oss fram; hadde lang ferd forut. Men Nordlandsnatta har ikke kveld eller morgen på de kanter av året. Vi kom til å komme oss dit vi skulle likevel, godt før kvelden falt på om en drøy måneds tid.
Der sto det av havet og landet innenfor en mektig fred; på styrbord låring skein sola inn over skippersjel og lettmatros; høgt oppe og langt inne, litt framfor babord tvers, hang Svartisen som ei umåtelig kremkake fra himmelen ned over blomsterdaler, gråberg og grønnkratt, og sikkert også over folk og fe. Den var veldig; kvite kremen brutt helt fjærlett i rosa i hundrevis av kvadratkilometer bortover Europa. En lett lufting fra land bar med seg svak ange av høyonn som kilte båtlukta lett i skippernesen på veien forbi; mot Island, Grønland og Labrador, eller hvorsomhelst. Det lille mennesket til rors fant i et kort glimt hjem til seg selv i åpenbaringen av naturveldet.
Lenger innunder Svartoksen måtte det finnavigeres litt. Og når det var avsegstyrt, og strak kurs kunne settes igjen, måtte skipperen ha seg ei blings med peanøttsmør og et stort glass melk for den videre seilas, så matrosen måtte ta en kort tørn til rors. Verden var tilbake i det timelige. Men natta var stadig skjønn.
Og det enestående var opplevd. Det la et grann av fred igjen etter seg i skipperen; den gode fred; kirkegårdsfreden; som rår et sted evig, hva enten mennesket stadig tøver med sitt, eller har måttet ta sin siste tørn inn.
søndag 31. januar 2010
Ydmykhetens glede
Det reiv ganske godt i kjakene av snoa langs Ilabekken da far, sønn og hund la ut i skumringstimen den nest siste dagen i januar. Kaldværet i nordvesttrekken bak det varslede uværet Ask ga nok en kaldvinterdag å kjenne på. Denne hadde litt tanngard, men ikke verre enn at den kunne føles på tennene med alminnelig respekt, forsiktighet og to lag ullundertøy.
Oppetter Ilabekkdalen gikk vi oss på lag med kuldegradene. I kneika opp mot Storsvingen satte varmen seg også i fingrene. Over myrene ovenfor knitret det godt i kaldsnøen. Her og der var det lune lommer uten sno. Kveldsrødmen farget snøen, og sinnet; til skiløpere med øye for skumringsskjønnheten. Far var lettere henført. Sønn var smått begeistret. Hund ga vel glatt faen; hadde vel tæven av tispemig, tassen, og mer enn nok med det, lykkelige dumme beistet.
Vi vendte mot Vintervatnet uti lia under Kvistingen. Skumringsrødmen var ved å bli blått mørke. Den indre uro over stort og smått i liv og levnet ble for en fis i universet å regne. Pusten, glien, bevegelsene, hjerteslagene; var det som var her og nå.
Og med ett sto den der over Gråkallaksla; trillrund, diger og med farge som utsida av en ridderost; alle fullmåners mor. Der var øyeblikket; stunden av ren væren; den ene sannhet; når kloden stille snurrer seg sin vei gjennom det store intet, og tiden strømmer stum gjennom evighet. At en er til er alt. Og det er ingenting.
Saft til far i sekk, og cola til sønn. Hund stadig på snus etter henførende mig. Små vesener av støv underveis fra jord og til jord, stanset storøyde under en stormånet himmel. Tid kommer og tid går. Vi bare var.
Hjemover holdt vi oss i høyden, med litt sno i mot. Fukten frøs i øyenvippene. Is la seg opp i hundens poter; plukket vekk ga den likevel hundelivet bare yr glede. Den siste kleiv opp Solemsåsen tinte tær, fingre og sjel. På toppen voktet månen myrene, og badet dem i vinterfullmåneskinnets klare kaldværsglød, og fikk svar fra glimtet i tusen millioner snøkrystallers øyne.
Slekt følger slekters gang. Hund svinset. Det var blitt isbiter i colaen. Sønn la utover myr med med far rett bak. Videre i livet og tiden, med noe helt sant med seg i sekken, som ingen vet hva heter.
Oppetter Ilabekkdalen gikk vi oss på lag med kuldegradene. I kneika opp mot Storsvingen satte varmen seg også i fingrene. Over myrene ovenfor knitret det godt i kaldsnøen. Her og der var det lune lommer uten sno. Kveldsrødmen farget snøen, og sinnet; til skiløpere med øye for skumringsskjønnheten. Far var lettere henført. Sønn var smått begeistret. Hund ga vel glatt faen; hadde vel tæven av tispemig, tassen, og mer enn nok med det, lykkelige dumme beistet.
Vi vendte mot Vintervatnet uti lia under Kvistingen. Skumringsrødmen var ved å bli blått mørke. Den indre uro over stort og smått i liv og levnet ble for en fis i universet å regne. Pusten, glien, bevegelsene, hjerteslagene; var det som var her og nå.
Og med ett sto den der over Gråkallaksla; trillrund, diger og med farge som utsida av en ridderost; alle fullmåners mor. Der var øyeblikket; stunden av ren væren; den ene sannhet; når kloden stille snurrer seg sin vei gjennom det store intet, og tiden strømmer stum gjennom evighet. At en er til er alt. Og det er ingenting.
Saft til far i sekk, og cola til sønn. Hund stadig på snus etter henførende mig. Små vesener av støv underveis fra jord og til jord, stanset storøyde under en stormånet himmel. Tid kommer og tid går. Vi bare var.
Hjemover holdt vi oss i høyden, med litt sno i mot. Fukten frøs i øyenvippene. Is la seg opp i hundens poter; plukket vekk ga den likevel hundelivet bare yr glede. Den siste kleiv opp Solemsåsen tinte tær, fingre og sjel. På toppen voktet månen myrene, og badet dem i vinterfullmåneskinnets klare kaldværsglød, og fikk svar fra glimtet i tusen millioner snøkrystallers øyne.
Slekt følger slekters gang. Hund svinset. Det var blitt isbiter i colaen. Sønn la utover myr med med far rett bak. Videre i livet og tiden, med noe helt sant med seg i sekken, som ingen vet hva heter.
søndag 24. januar 2010
Motbakker
Skiføret kom sent denne sesongen. Så det har ikke blitt så veldig mange milene av skiløpinga ennå. Men i dag løsnet det litt. Skjellbreidalen er motbakke som duger. Det trengs noen kilometer i flatere terreng før motet melder seg til å bryte seg på den. Men i dag lot jeg meg lokke. Og kom bare godt fra det.
Den midterste kneika er den lengste. Men den øverste er den verste. Begge går bedre i dag, enn de gjorde for 30 år og 30 kilo siden. De går saktere, men de går jevnere, og motet holder nå i livet til topps; enn så lenge.
Det er god glede i å beseire en dryg motbakke på ski. Fjorårets lengste motbakke var en sann svir. Store Ringstind innerst i Ringsdalen i Hurrungane ble frydefullt besteget 16. mai.
Bakken er bratt; høydeforskjellen helt på grensen av det mulige for en middelaldrende mann; og luftingheten svimlende vesentlig over grensen min. Men rimielig "snøgg og sne'ug og laus og le'ug ... stal" vi oss "upp der på knuv og kne"*, den siste biten.
Vi ble ikke lenge. Ti sekunder på avgrunnens rand var nok. Ingen appell til meg om å slå seg ned med matpakken på blankisen i den utsikten der. Den var for bra.
Unnabakken ned i gjen var en drøm. Litt sikk-sakk for alderens skyld ble nødvendig i det bratteste partiet helt ned mot dalen igjen. Og utover flyene tilbake mot Turtagrø fløy to ørner. Da vi var helt nede igjen hadde vi fått halvert alderen, og pilsen satt som ei kule etter en halv halvliter.
Å gå på ski er det viktigste i livet. Oppover.
*) Sitat Olav Aukrust: Aksión på Tande; fra Hamar i Hellom
Den midterste kneika er den lengste. Men den øverste er den verste. Begge går bedre i dag, enn de gjorde for 30 år og 30 kilo siden. De går saktere, men de går jevnere, og motet holder nå i livet til topps; enn så lenge.
Det er god glede i å beseire en dryg motbakke på ski. Fjorårets lengste motbakke var en sann svir. Store Ringstind innerst i Ringsdalen i Hurrungane ble frydefullt besteget 16. mai.
Bakken er bratt; høydeforskjellen helt på grensen av det mulige for en middelaldrende mann; og luftingheten svimlende vesentlig over grensen min. Men rimielig "snøgg og sne'ug og laus og le'ug ... stal" vi oss "upp der på knuv og kne"*, den siste biten.
Vi ble ikke lenge. Ti sekunder på avgrunnens rand var nok. Ingen appell til meg om å slå seg ned med matpakken på blankisen i den utsikten der. Den var for bra.
Unnabakken ned i gjen var en drøm. Litt sikk-sakk for alderens skyld ble nødvendig i det bratteste partiet helt ned mot dalen igjen. Og utover flyene tilbake mot Turtagrø fløy to ørner. Da vi var helt nede igjen hadde vi fått halvert alderen, og pilsen satt som ei kule etter en halv halvliter.
Å gå på ski er det viktigste i livet. Oppover.
*) Sitat Olav Aukrust: Aksión på Tande; fra Hamar i Hellom
Abonner på:
Innlegg (Atom)