Avdøde stasjonsformann Hanssens etterlatte bakelittelefon med ringeskive og ringeklokke kimte. Telefonen var i dødsboets eie. Trettitre år etter sin død under et godsvognhjul med en fot i klem i tunga på sporveksel 18, ved kulen over Ravnkloløpet, sto skifteformann Hanssen fra det hinsidige stadig oppført som telefonens abonnent i telefonkatalogen, der enkefrua derimot ikke var nevnt.
Enkefru Hanssen aksepterte ikke moderne telefoner med knapper og ringetoner. Roger hadde bygget om telefonen for henne da modellen ble ukurant. Alarmkimingen måtte til for å komme igjennom, men formådde ikke alltid å nå frem til full sans og samling. Hun var blitt tunghørt og småtøven, og var ofte litt på en portvinssnurr og langsom og ustø til beins. Og ikke ville hun endre abonnementet heller. Hun holdt sin mann inne i de levendes manntall ved å la ham stå oppført i telefonkatalogen. Så ble hun i alle fall fru Hanssen samma faen, selv om det ble enkefru Hanssen aldri så mye. Noens frue måtte hun forbli. Hvis ikke ble hun ingen.
Blodpølsa var i dødelig akevittbakrus, og kom i bistert lune over å bli vekket av brannalarm i skjærsilden. - Åh, dæffen ta. Morsan! Ta telefonen. Ijøssenavn da! Ditt jævla tjyvkjerringhelvet!
- Å! Er det virkelig noen som ringer? Nei, sier du det! Det var det nesten uavlatelig, etter det Roger visste.
- Hallo! Det er hos enkefru Hanssen samma faen og salig Hanssen som er i det hinsidige, ja. Hallo, hallo og vær så god og stig på, ja!
Det var mye i dette huset som det i alle fall ikke var gått framover med siden stasjonsformannen tok trefrakken på.
- Javelnei. Jahaja. Joho... nei han, ja... Hva? Nei det kan jeg aldri tro, nei, det er nok ikke mulig, det. Jeg har ikke ligget der på det sykehuset i det siste, jeg nei. Men jeg hadde lungebetennelse i fjor, vet De, men doktor Horgøien ville ikke la meg komme på sykehuset da, tenk det, og sikkert dobbeltsidig til og med. Men det kunne være det samme. Der er det ikke lov å røyke, og ikke anledning til å få servert et lite glass til frokost eller middag eller noen ting, og det er nesten helt umulig å få tak i legene så de kan forklare søstrene at portvin ikke skader helsen, og noen mener at det gjør det, og...
Det smatt inn noen ord fra den andre enden før enkefrua fortsatte.
- Min sønn Roger? Han sier at portvin er til for å glede de gamle. Og når en går til glasset med sin glede, i stedet for til flasken med sin sorg, ja, så må nå det være lov. Nåja, det kan vel forekomme at jeg tar en slurk av flasken av og til også da, men... jada, jeg har en sønn som heter Roger ja. Det er nå mange som heter Roger Hanssen, da vet De... og, nei han bruker ikke å være å treffe på denne telefonen, nei. Det er hos stasjonsformann Hanssen, dette... nei, vet De hva. Han er nok død og salig i det hinsidige, ja. En skulle tro De var prest og ville oppvekke de døde, er det sykehuspresten... En gang død, alltid død, vet De, De som sier de er lege og allting.
- Nei det er ikke alltid så godt å vite hvor Roger er, nei... han bruker å snakke med meg ja, jeg er jo hans mor, forstår De, men det kan han trygt gjøre om han ikke vil at noen skal vite noe, for jeg bryr meg ikke lenger om å huske på sånt... og kommer ikke til å klare å snakke sant om jeg ville prøve fortelle det videre heller. Og så...
Stemmen i den andre enden kom seg imellom, og ville ikke helt gi seg.
- Jeg er senil og lyver nok så jeg tror det selv, jeg ja, brøt enkefru Hanssen seg inn igjen med etter litt. - Og svarte gudfaen i heite forpulte horhimmelhelvete da.
Hun holdt stemmen i det elskverdigste leie og lød som en kirkegjenger i tonefallet.
- Det er nok ikke mulig at min Roger skylder Dem penger, nei... for han har nok aldri hatt hånd i penger han, ikke engang sine egne, nei... Så De kan nok ikke gi Dem til å komme her og komme her og prøve å puge penger De ikke har til gode, min gode mann. Og takk for at De ringte.
Så la enkefru Hansen lettere opprørt og helt bestemt på røret.
- Høh. Pøbel. Legge på midt i samtalen sånn, da... Men der er du jo, jo!
Hun hadde stått og sett på Roger under hele samtalen.
- Det er forresten til deg, tror jeg. Javisst. Det er til deg. En prest som er lege på sykehuset og spør om penger han skal ha til gode hos noen for å oppvekke døde i en campingvogn på fjellet. Men det kan vel ikke være din far han mener, tror jeg. Han gikk vel aldri på ski til verken prest eller lege, han? Du får spørre ham selv...
- Åh dæffen, stønnet Blodpølse-Roger og prøvde å riste hodet på plass mellom ørene.
- Du er sammenhengende en fenomenal katastrofe, du morsan.. Genialt idiotisk i nepa. Jeg må nok ha litt kaffe nå. Og et lite glass portvin også, ja. Ja takk.
Dette er diktning. Enhver likhet med virkeligheten et utilsiktet.
Så kom vi til en husvegg. Og den sa vi var toppen. Så snudde vi. Been there, done that.
Å ta avkommet opp hit har vært en karåt overgangsrite for avkommet etter meg, i flere vintre. De tre kneikene holder seg lenge dryge for voksende bein. Nå er det over. Overgangen har skjedd. Nå er er beina faen meg så til de grader tilstrekkelig utvokst at det kan være nok. Overgangsriten er nå historie. 28. februar 2010. Sønn tok fullstendig overbevisende og uten rom for diskusjon eller dårlige unnskyldninger helt knekken på far før den første kneika. Far hang på stavene med åpen munn og heiv etter pusten, da sonen kom i mot ham på toppen -- og bare glisa, slubberten. 
Oppover mot Erlingbu åpner Nordland polarvinterlyset for oss. Sol i ryggen henger vestfra over Sandhornet. Det er landvindstrekk og bra surt å stoppe. Vi snur oss bare hastig, men ser og kjenner. Det er mening i dagen i dag
