Campingvogna og spikerteltet var nesten helt vekk da brannvernet kom frem. Poff, hadde kåken sagt, og slått en nydelig ildsøyle opp av takluka, som ble blåst opp og ut i polargeografien. Og så hadde hele stasen vært overtent med et eneste host. Brannvernet hadde hjemmevakt og trengte en halvtime på å komme seg ut. De var en vits og en kommunal bløff, og kom alltid for sent til alt. Denne campingvogna som sto i et buskas var dessuten et uomsettelig vrak. Den hadde ingen verdi det for Guds skyld var om å gjøre å måtte la noe forsikringsselskap slippe å erstatte. Det var ingen ting å kjøre livskiten ut av seg for, dette campingbålet her.
Campingbuskaset var eid av kvadrat-Lasse liten,– gård- og grunneier i Oppdal, Oslo og Antibes; koleriker, diabetiker, hypertoniker, og minoritetsaksjonær i Orkla og Adresseavisen. Han het Lasse Lauritz Larre-Larssen i passet, og Lassebass hos mora og madamen. Med det navnet gjorde de hver sine høyst ulike hentydninger til en anatomi som for lengst var gått tapt i flesket og evigheten. Kjakene hang som rause pakker bratwürst ned over skjortesnippen på ham. Nå sto han der med åpen munn og så på søppelbålet, og dro seg i pølsepakkene med fete, korte fingre. Han hadde fasong som en drøy krembolle.
Men det var da faen også som det brant. Det brant av bakken. Det brant i snøen. Røyken var tjukk og svart og luktet grevling. Denne brannen hadde hatt god hjelp. Noen ønsket vel å kondemnere ruklet for godt. Det hadde de greid.
Bomsen som til vanlig camperte her var ikke å se. Han kunne fort ha blitt kondemnert i samma vendingen her, gitt. Da ville det ha blitt et helvetes bråk, og skriverier og rabalder. Som nok kunne ha kommet til å sverte bygdas dyrebare rykte. I et helt kvarter kanskje; lenge nok til at hotellpampene ville ha hylt fordi turistene kunne komme til å ville vente i ti minutter med å bestemme seg for når de neste gang ville komme hit og la seg lure; med lunken kaffe i isoporkopper, daue halvlitre i plastglass, og oppvarmet frossenpizza til ti ganger butikkprisen.
Brannvernet ville vel kanskje også ha kommet til å få på pukkelen, i jåleraddispressen sydpå,– for at de vel kanskje gjerne ville denge kjerringene sine ferdig, eller noe sånt jævla Oslohomopiss før de rykket ut på denne tøysebrannen.
Nå lot de heldigvis dette talglyset få brenne helt ned, så det ble minst mulig søl å måtte fli opp i dyre dommer etterpå. Kvadrat-Lasse liten trodde det nok kunne tenkes å finnes saker og ting på det bålet der som likegodt helst skulle brenne helt opp nå. Men han sa det ikke. Om Blodpølsa fortsatt var hjemme i vogna nå, kom han samma faen til å bli der en bra stund til. Og da ville helvete straks være løs her.
Det var lørdag morra. Lensmannen var stengt. Vakthavende sto vel beleilig nok på Berkåk og gumlet pølse. Politiet var i alle fall ikke til stede og kunne ikke legge seg borti noenting som helst. Brannformannen henvendte seg til Lasse liten, som var grunneier og det nærmeste en kom en autoritativ myndighet her. KvadratLasse myste og trakk seg litt langsomt i bratwürsten igjen og sa:
“Næh. Svi det bare ned.”
Da lensmannen in persona, litt rødøyd og med svak lettmetallånde, litt senere ut på dagen viste seg ved leirbålet, var leiren blitt kald. Han kikket fort igjennom den latterlige brannruinen etter folkrester som slett ikke var der, og gikk hjem igjen. Det var tippekamp på TV.
Etter kirketid dagen etter fikk Lasse Lauritz Larre-Larssen campingvognruinen fjernet av gutta fra bilopphuggeriet på Ulsberg. Så sendte han moderen og madamen ut i buskene med hver sin rive for å planere tuftene. Innen neste høymesse skulle han ha en kebabsjapp stående her; Moskus kebab — komplett med ekte tyrkisk svenskneger, hvitløk og vertikal grill for billig direkteimportert baltisk storfekjøtt. De ørsmå problemer bruksendringen ville by på i forvaltning og tilsyn ville kunne la seg ordne i ettertid; med argumenter som talte til næringsvettet. Det var det eneste vettet som var rimelig raust fordelt i kvadrat-Lasses omgivelser.
Det eneste sanne vett.
Blodpølsa lot ikke høre fra seg. Han satt på vel en pub i nerbyn og grunnet over sin fallitt, og var allerede godt midtfjords.
Dette er diktning. Enhver likhet med virkeligheten et utilsiktet.
