Det gikk en masai over slettene bortenfor Ngorongorokraterets kant; gikk fra husene i landsbyen der og vekk. Jeg, som så ham fra veien langt unna, kunne ikke se at det var mulig å ha noe fore der han stevnet; gikk mot ingen steder tilsynelatende.
Sikkert ikke helt sant det. Masaiene er et blendende eksotisk folkeferd som har fjetret større moderne europeiske sinn enn mitt med sin fremmedartede stolthet, og sitt sterke nærvær som folk og individer; inspirerer stadig mer eller mindre treffende eksistensielle betraktinger over åndskrefters styrke og menneskets urvisdom. Men naturligvis har også masaifolket en materiell fornemmelse for livet. Vi fikk sogar siden grundig erfare at den materielle sans var ytterst velutviklet i kulturen. Så han skulle vel et eller annet håndfast der han gikk, vår mann også.
Men. Den er ei bra diger ekre, Serengetisavannen, som tar til på østpå på det hold omtrent. En har god plass til lenge å gå omkring der å skulle ingenting. Så la oss si at masaien ikke skulle noe. At han bare var der han gikk. Det får duge som impresjonistisk bilde fra Afrika. I alle eksistensielle henseende bør det tar det rotta på betrakteren.
Søken etter den store kontemplative ro vedkommer i mitt bilde ikke denne mannen i ekra. Han lever i den; er her og overalt, og skal ingen steder.
En kan innbille seg at sånt går an; til hjelp for tanken. Jeg liker å tenke på sånt.
