Eller en kan helt enkelt finne ro, glede og indre fred i erkjennelsen av at arbeid egentlig er noe som skal gjøres ydmykt, grundig, gjennomført, og helt ferdig,- og om att og om att. Sånn som det er på sjøen. På annet vis vil en fort ikke engang kunne komme seg utpå Folda, og langt mindre helt over.
Det skulle helst ha kunnet høve som bilde på konsekvensen av slarkeri på land og det der,- ikke å komme seg over Folda. Men nei. Sjøromantikken lar seg ikke dra så langt og åndfullt etter barten at den bærer til langt oppå tørt og postmoderne fastland. Der er slarkeriet norm og arrogansen dyd; sjarlataner får prinsessene og pratmakerne blir kulturministre. Hurtigruta går. Det behøver ikke være mer med den. Blinde folk skal ikke drive å kjøre bil i stappmørtne og søvestpeising over polarfjell og gjennom ødemarker ved midtvinter. Hurtigruta kan veien gjennom samma jævelskapen. Sånn er no det. Både jeg og bilen kom oss no heim til Selsbakk til jul.
Det årets mest spektakulære opplevelse var vel ellers storstormen Narves livtak på Salten; ti kuldegrader og knusktørr landvind av storm styrke i fire stive dager. Ombord i småfylkeslegehybelen Rattatta, på 29 fot, godt i ly for vinden innunder hotell Nordlys i Bodø, ble det fyrt jamnt med diesel. Men stormens drøyeste døgn var rederen losjert på land ved Saltstrumen. Der var det vind. Og fri sikt til kov og drefs i raseriet på Saltfjorden. På Nordsia flaug både fjøstak og dass og gamle naust til havs; et helt overbevisende naturdrama å minnes, den lille tid minnet kanskje ennå vil rekke.
Også på stillere dager og i lysere måneder kan Salten for så vidt være å anbefale; vakkert lys og vakkert land, endog vakkert skiføre en og annen dagen. Og en og annen helt eventyrlig vakre Nordlands-natta. Åh, Dæffen. Og vakre piker, bevares.
Så vakkert så. Men lell. Vi selsbakkinger er egentlig heimfødinger. Det er godt å komme hjem dit til jul. Og med hurtigruta.
