Revberget er for noen et helligsted på jord. Det dyrkes av sin menighet av naturtilbedere. En og annen pilegrimen tar seg vel dit minst èn gang i løpet av vinteren. Skituren over er ikke just noen tindebragd, men litt utenfor den maskinpreparerte allfarvei går den, og litt kronglete opp kan det være. Vi føler oss litt som markas aristokrater, vi da, som gjerne forteller at vi gjerne kan ferdes her av og til da; jotakk som spør: Det er litt kupert her, ja, og de tre kneikene opp er litt brattere og lengre enn vanlige preparerte løypekneiker for godværsskiløperne, ja.
Fra Ferista langs Ilabekken og over Tunga og Lavollen og opp til Kobberdammen er det noen småmoter til å gå seg godt varm i, om en kommer den vegen, og kronglekneikene på toppen kan fort bli enda litt lengre enn en husker dem da. Det krever liksom litt mer enn bare kaffetørst på Elgsethytta å holde på uti her, da ser du. Littegrann for de spesielt viderekommende skijålebukkene, da liksom. Der da. Kan vi like å tro, vi skisnobben som helst ikke vil ha på oss at vi ser på Reality-tv i alle fall. I alle fall ikke jeg.
Å ta avkommet opp hit har vært en karåt overgangsrite for avkommet etter meg, i flere vintre. De tre kneikene holder seg lenge dryge for voksende bein. Nå er det over. Overgangen har skjedd. Nå er er beina faen meg så til de grader tilstrekkelig utvokst at det kan være nok. Overgangsriten er nå historie. 28. februar 2010. Sønn tok fullstendig overbevisende og uten rom for diskusjon eller dårlige unnskyldninger helt knekken på far før den første kneika. Far hang på stavene med åpen munn og heiv etter pusten, da sonen kom i mot ham på toppen -- og bare glisa, slubberten. Og han ga seg ikke med det en gang. Nedi unnabakken ned mot Kleftstadmyra tørna vi sammen i en sving. Fars noe mer betydelige kjøttvekt la seg på mot en stav, som ved det fikk nok av alle skiturer. Guten var umiddelbart ute med at han kunne gå videre med bare en stav, så kunne han skøyte resten av veien; sannheten var at han var drevet av omtanke for sin fossile far som muligens ikke ville kunne klare å komme seg hjem til senga for å få satt på sengehstenene en gang, havlblind og med bare en stav, stakkars geriatriske tilfellet.
Og sånn ble det. Han rakte meg sine, og gikk videre med min ene stav. Og stakk umiddelrbart like elegant ifra faren like forbanna. Sålen.
Og enden på visa: noen kilometer fram; far gåen og godt fornøyd, sønn kry og skinnende helt konge megafornøyd. Og far i det indre rom stolt som over en olympisk mester: guten går fra far sin i motbakker også, ja, og liker det. Dæffen!
I unnabakken har han alt tatt ham i årevis. Du må ikke snakke.
Men nå: Høh! Revberget overvunnet. Sånn skal en oppdra unger. Gutslampen over i bare pur gelde; dette med gleden for første gang. Guten er gut te kar; sønn av far. Sånn er nordmanns vis. I snøen.
Skigleden intakt overlevert til neste generasjon.
Mission completed.
