Det kan være litt ubekvemt opp mot Svartoksen, for en hobbyskipper som seiler etter gamle papirkart i ukjent farvann på alle virkelige og billedlige hav. Sjøkartet varsler tørfallsflak og fluer i havet. Vidt er havet, men trang er leia. I blankstilla kan det godt gå an der; med tunga rett i munnen, og skarpt fokus i glassøyet. Det gjelder å peile rett, vite hvor man er, og holde seg bare dit en skal. I rufs har en leirmælsboer intet der å bestille.
Jeg seilte med livets mest dyrebare last der en midnattsolblank natt i livet. Maskinen sang på det siste, og krevde sakte fart for ikke å få feber som den ville jamre meg ihjel over, ved infernalsk å rope uutholdelig på mer kjølevann med alarmen. Så vi tusla oss fram; hadde lang ferd forut. Men Nordlandsnatta har ikke kveld eller morgen på de kanter av året. Vi kom til å komme oss dit vi skulle likevel, godt før kvelden falt på om en drøy måneds tid.
Der sto det av havet og landet innenfor en mektig fred; på styrbord låring skein sola inn over skippersjel og lettmatros; høgt oppe og langt inne, litt framfor babord tvers, hang Svartisen som ei umåtelig kremkake fra himmelen ned over blomsterdaler, gråberg og grønnkratt, og sikkert også over folk og fe. Den var veldig; kvite kremen brutt helt fjærlett i rosa i hundrevis av kvadratkilometer bortover Europa. En lett lufting fra land bar med seg svak ange av høyonn som kilte båtlukta lett i skippernesen på veien forbi; mot Island, Grønland og Labrador, eller hvorsomhelst. Det lille mennesket til rors fant i et kort glimt hjem til seg selv i åpenbaringen av naturveldet.
Lenger innunder Svartoksen måtte det finnavigeres litt. Og når det var avsegstyrt, og strak kurs kunne settes igjen, måtte skipperen ha seg ei blings med peanøttsmør og et stort glass melk for den videre seilas, så matrosen måtte ta en kort tørn til rors. Verden var tilbake i det timelige. Men natta var stadig skjønn.
Og det enestående var opplevd. Det la et grann av fred igjen etter seg i skipperen; den gode fred; kirkegårdsfreden; som rår et sted evig, hva enten mennesket stadig tøver med sitt, eller har måttet ta sin siste tørn inn.
