Overlege Dr. med. Kurt Pulmon-Jenssen satt hjemme i nettbanken og stirret forpint på saldoene. Lønningsavdelingen var blitt lagt ned og kontrollen med lønnsavregningen for legene var flyttet ut i avdelingene. Dette var blitt et katastrofalt økonomisk tilbakeslag for overlegen.
Ingen av de 17 kontoristene i lønningsavdelingens sju seksjoner hadde brydd seg med å oppdage at han rett som det var hadde klart å tjene tre timelønner i timen, da de hadde hatt hånd om timelistene. De gadd heller ikke finne ut at de timelønnene han av og til tjente i timer etter hverandre, regelmessig var ukevis flere enn det tillatte timetallet i den fra før sinnssvakt lange normalarbeidstiden for leger i offentlig eide sykehus. Men den misunnelige merra som nå satt med legenes avlønning hadde jaggu faen ham ikke bare oppdaget det. Hun hadde piskadausen ham også nevnt det høyt, burugla; først for ham selv, og — som om ikke det var frekt nok, av en skarve kontorist med bare handelsskole — deretter for avdelingsoverlegen og for personalsjefen og for økonomidirektøren og for dekanus og for hele hestkukballetten. Nå truet selve storhelvetet.
Kurt Pulmon-Jenssen holdt seg med langbeinte, unge og dyre sykepleierblondiner. Og der kostet det å forsøke å være kar.
Han hadde dessuten to rådyre halvgamle eks-kjerringer gående rundt på handel i periferien av økonomien sin. Sånn var nå det; da den siste av dem hadde eksifisert seg gikk det tre uker før Pulmon-Jenssen var hjemme lenge nok til å oppdage det.
Han hadde seks halvstore og dritdyre unger, og hus aldeles over evne på Byåsen, og to svindyre hytter, dyr bil, dyr båt og dyre ski. Det gikk ganske enkelt ikke rundt på en vanlig fattigmanns offentlig overlegelønn, alt det der. Han var simpelthen helt nødt til å tjene mye mer penger enn han var verd, og han hadde heldigvis aldri kjent annet ubehag ved snyteriet enn sure oppstøt og tørre øyne om natta.
Dr. Pulmon-Jenssen var en nasjonal autoritet på en sykdom som er så sjelden at den nesten ikke finnes. Nord for Elben var sykdommen i løpet av hans legegjerning kjent hos to pasienter. Den ene hadde bodd i Itzehoe i Schleswig-Holstein og var bare kjent for legen fra faglektyren. Begge var nå døde av noe annet, og ikke så alvorlig. Men en av dem hadde i levende live blitt undersøkt og behandlet av Pulmon-Jenssen, som i sin oppofrende legegjerning derfor fikk vie alt sitt middelmådige talent til en klinisk helt formålsløs forskning over denne pasientens sykdom. For dette hadde han hovedstilling på universitetet. Der gikk mye av hans arbeidstid med til søvn og den kroppspleie som var nødvendig for å opprettholde et tiltalende og intellektuelt preget ytre.
Fra å være en som i begynnelsen kunne nesten ingen ting om alt, hadde Pulmon-Jenssen selvbevisst studert seg opp til å bli en som nå kunne alt om nesten ingen ting. Han var nøye med sin akademiske verdighet. Men den betalte seg ikke. Sylspiss spisskompetanse på en sykdom absolutt ingen led av ga et sørgelig og faen så magert utkomme.
For å kunne leve som en moderne europeisk intellektuell var han helt nødt til å spe på den akademiske luselønna med vakter, ekstravakter og ekstra ekstravakter. Han unnså seg ikke for å ta på seg hva slags vakt som helst. Han gikk både som turnuslege her og som assistentlege der for å få utkomme til et verdig liv. Mest krem var det å gå vakt som assistentlege og samtidig være sin egen bakvakt i overlegevakt, og begge steder dekke huller som hadde oppstått ved rokeringer i vaktplanen, som skyldtes at han selv hadde måttet ta betalt fravær fra en ordinær vakt en annen dag. Da først snakket man anstendig butikk i legegjerningen.
Det gikk jo med en del nattetimer på jobb på dette viset naturligvis. Men akkurat det gjorde ham lite. Han lot denne tiden gå på det absolutt aller laveste sparebluss. Han selv kunne likevel nesten ingenting av klinisk medisin, og det var bare fint lite arbeid som ikke kunne vente til det kom en våken og flink lege på jobb en annen dag. Han gjorde ikke engang riktig alt han strengt tatt måtte.
Det falt Pulmon-Jenssen svært naturlig å grynte nei i telefonen overbevisende nok til at telefonene stilnet tidlig. Å ta imot en ny pasient i mottakelsen nå og da, måtte han finne seg i. Men det tok ham sjelden mer enn tre minutter,— ett minutt med pasienten og to minutter med diktafonen.
Å konstatere dødsfall behersket han. Men døde mennesker trenger jo egentlig ingen lege, så heller ikke det gjorde han særlig ofte, i alle fall ikke om det kom på utpå natta. Ble det mas fra mottakelsen gikk det an å sno seg fra det med beskjed om at han var opptatt med dårlig pasient på post,— en annen fikk heller ta sin tørn i mottakelsen utenom tur. Ble maset overalt fra riktig galt, satte han et flatt batteri i callingen og gikk til ro for å søke den fred det krevde å jobbe så hardt som ham. Og det hadde for det meste gått bare godt.
Nå hadde den stygge gåsefitta på forkontoret herpa hele herligheten. Selveste storsjæfdirektøren hadde fått høre om Pulmon-Jenssens kreative inntektsforhold, og deretter omtrent i tur og orden: yngre legers forening, eldre legers forening, vitenskapelige legers forening, homofile legers forening og kristne legers forening og kristne homofile legers forening, innbilt sykes forening, sykes sykeforening, dødssyke og dødes pårørendeforening, sykeombudet og sykeombudsforeningen, likestilingsombudet, blonde hjertesøstres syforening, sykehusets pensjonistforening, syketilsynet, helsetilsynet, mattilsynet, jernbanetilsynet og tilsynet for legers moral og verdier, og fem journalister og åtte redaktører i Adresseavisen – som tre av dem heldigvis også hadde hytte på Oppdal og derfor ikke skrev om det, men likevel. Bom! sa det. Svindel og juks og bedrag, sa det. Uforsvarlig og utilstedelig, sa det. Illojalt, sa det, suspensjon og granskning, takk! No more ekstra og ekstra ekstra vakt, mister. No more vakt engang, sir.
En formidabel personlig skandale truet overlege Dr. med Pulmon-Jenssen. Han ville nå kunne risikere å måtte leve av bare det han kunne klare å få ut av det han visste. Og det kom logisk nok til å bli jevngodt med absolutt null og niks og ingenting. Faen hekle.
Han lot nettbanken stå der og kope med saldoen sin, og gikk innom hos aksjemegleren. Der sto det ennå noen små penger. I nettbanken sto det bare gjeld for umiddelbart forfall. Men pengene hos aksemegleren var heller ikke mange nok til å leve særlig lenge av. De hadde bare minket mens de sto hos megleren. Hans investeringer på børsen, i gullutvinning i Brasil, lysaktivert cellegift og søkemotorer for universelle datanettverk, hadde slett ikke gjort det raske kurshopp han hadde forutsatt. Han måtte umiddelbart få sine edelt ervervede penger inn i noe annet enn det hundemjølet der.
Han la inn salgsordre for gjeldende kurs på hele faenskapet og ba om oppgjør av kontoen hos meglerkjeltringene. 95 000 kreativt skatteunndratte kroner måtte kunne vokse bedre på et mørkere sted. Han logget ut og av hos Stockshark.net, gikk ut av nettbanken og gikk i kjøleskapet etter en øl.
Dette er diktning. Enhver likhet med virkeligheten et utilsiktet.
