Da Blodpølsa fikk for seg at han egentlig helst burde snakke alvor med politiet, slo det ham ikke engang som en mulighet å lete opp lensmannen. I snylterbygda var enhver på en eller annen måte våt på ryggen. Blodpølsa mente seg viss på at også øvrigheta støtt og stadig lot seg fukte under blåskjorta. På det aller blauteste og glatteste. Her sto det overalt om penger nå om dagen – store penger. En blakk liten lurvete bysnik som ham ville ingen ense. I sær ikke når det bare var hans eget lille lortliv om å gjøre.
Så han snek seg rødøyd, bakfull og skjelven opp og ut på morrakvisten, ordnet avskjeden helt selv, og lurte seg på nattoget. Skisesongen var over.
For Blodpølsa var for så vidt skisesongen over for flere vintre siden. Siste skitur på splitter nytt skiutstyr til 20 000 hadde med tre i promille trynet på flatmark og for lenge siden satt punktum for bedre tider — til varig stivfot og glassøye. Etterpå kom årene after ski; på fastere flatmark, men halte og halvblinde og med like høy promille. Den tok på formen, den idretten der og. Det skulle faen meg være det samma med hele dritten nå. Det var børst å få i byen også.
Nå var det kommet gamma hydroksy smørsyre i drinkene på fjellet. I stedet for ærlig og redelig ditsmuglet russersprit. Blodpølsa hadde selv kjernet smør i litervis. Det fikk for helvete holde for lenge siden.
Å lure narkosemidler i småjenter og ta betaling av gammelgriser for å la dem få se på fittene deres, — sånt var ikke fest. Det var sjukt. Sånn forpult dritt skjønte faen ikke Blodpølsa seg på. Hele dritten kom til å eksplodere i trynet på en eller annen en dag. En av jentene kunne komme til å dø av dritten. En av grisene i peislestklubben kunne komme til å gå av skaftet i dritten, og gå berserk og ta frem snurrebassen og bryte den halvfeit og fæl på godsakene han fikk se. Den smellen som da kom kunne få svi snuten på andre enn Blodpølsa. Helvete heller. Det kunne for hans del godt få snø nazipervodritt på hvem som helst. Men han skulle jaggu holde seg selv bra godt ute av veien for den skura der.
Pinken kunne nå ellers godt få lov å ta rede på alt dette faenskapet sjøl. Han kom ikke til å hjelpe dem. Han kom ikke til å hjelpe andre enn seg selv. Det hadde han aldri gjort. Han trakk korken av en pils, kylte den i seg, rapte og la seg bakover i togsetet og lukket øynene.
Da han steg av toget i byen kikket han på klokka. Just in time. Han tok opp telefonen og ringte opp seg selv i campingvogna på fjellet. MacGyver svarte. Nå gikk det snart brannalarm på fjellet.
Blodpølsa heiv mobiltelefonen i kanalen da han gikk over brua. Så gikk han opp i byen og tok bussen hjem til morsan. Der åt han tre egg med bacon og drakk tre pils. Så ba han gamla holde kjeft, og gikk og la seg på sofaen.
Dette er diktning. Enhver likhet med virkeligheten et utilsiktet.
