Hainn gikk og vandra
i skogen mot morran.
Det var juni og natta var kvit.
Hainn for alein, og
hainn for som hainn villa;
hadd i ensomhet leita sæ hit.
Flate solstråla
skein mellom trean,
og lufta i skogen var blank.
Bleike bjørklegga
sto der og lysa,
fred og savn over krokat og rank.
Vare molltona
hørtes av skogen;
av et kor i en blå harmoni,
over lyden av
bekk, og av brisen
gjøk og fugla sang salman sin i.
Mellom trean sto
blomstern og blinka
over kvitkrull og mose og lyng.
Hainn som vandra kunn
kjenn i et vemod
at skjønnhet og lys godt kainn tyng.
Hainn såg inn over
lys, liv og varme,
der hainn gikk i det stilt og var til.
Det er her vi
ska unnfange avkom,
og kan elsk sånn som mennesket vil.
Med bøyd hode
i andakt og høytid;
gikk hainn stilt gjenom nattmorrans fred.
Over ferden mot
evighetsleiet;
breinn en glød fra et lyst hellig tre:
sorgfull fred i en
ydmyk og liten
over allmaktens velde og prakt;
stille fryd over
det å få vær tel;
ved ei fullkomment avmektig makt.
Februar 2010 - Leif Anders Stuevold
