Jeg har vandret bre på Svartisen.
Lys av en viss bølgelenge og en gitt spektral sammensetning som når øyet og stimulerer retina vil gi sanseintrykk av en viss farge. Synet av svartisfargene er noe å sanse med seg før en dør.
Engabreen er fastlands-Europas lavestliggende isbre. Breen er en arm av vestre Svartisen, som er Norges nest største isbre. Isen er svart; helt i kanten,- skitten av grus og småstein den har bragt med seg gjennom tusenårene og som den legger for dagen nettopp for deg i brekanten. Tanken på varigheten av turen denne skitten har tatt er svimlende. Akkurat i den stund i evighet og uendelighet som en betrakter den, ligger den just for nettopp ens egne øyne. En tidløs og makeløs gave til betrakteren skapt av urkrefter fra lenge før noe menneske ble vàr den. Besynderlig.
Men det isen egentlig er er blå. Den er helt aldeles forbløffende blå. Fargedannelsen er magisk og ubegripelig. Navnløs og av ufattbart vesen er blåfargen som springer fram av breens lys. Hvor kommer den fra? Universets farge.
Isen er godt til å gå på. Noen steder helt plan, og andre steder bare iskuler, sprekker, revner og is som vil falle. Og den flytter på seg. Legg ikke utpå der uten å ha godt vett på det, eller i følge med fagfolk i brevandring; og ikke uten å være satt opp med det nødvendige utstyr. Farlig.
Engabreen kalvet tidligere i Engabrevatnet. Rundt 1910 dekket den angivelig hele vatnet, og hadde fronten kilometer lenger framme enn i dag.
Jeg var der i tillitsfullt følge en dag av et eventyrdøgn av lys og sanseopplevelser da sol og sommer sto på sitt høyeste i nord. På formiddagen får en båtskyss over Holandsfjorden fra brygga ved Holand og over til Engen. Der er det sykler å leie, og noen minutters sykkeltur på vei forbi turistanlegget og langs vatnet inn til oppstigningen til brekanten. Det er noen hundre meter å gå på blankskurt berg inn til isen.
Vår mann på isen het Ivar og var fra Nordland turselskap. Han hadde detaljer å passe for oss kontorfolket før vi kunne begi oss utpå; stegjern, hjelm, isøks og tau,- få dem riktig påmontert og aktsomt i bruk.
Fomlende som i mine første steg tok jeg meg fritt utpå isen de første metre. De andre i selskapet så heller ikke helt isvante ut. Så fikk vi tau på og førerens råd og formaninger med, og ble ledet i vei.
Øst for bretunga stiger Helgelandsbukken til værs. Den var grønn, grå, kvit og med dypblått over denne junidagen. Eventyrutsikten fra toppen aner meg. Verken i lårene under nedturen aner meg også. Men jeg skulle gjerne ha vært der en gang før jeg dør.
Lys av en viss bølgelenge og en gitt spektral sammensetning som når øyet og stimulerer retina vil gi sanseintrykk av en viss farge. Synet av svartisfargene er noe å sanse med seg før en dør.
Engabreen er fastlands-Europas lavestliggende isbre. Breen er en arm av vestre Svartisen, som er Norges nest største isbre. Isen er svart; helt i kanten,- skitten av grus og småstein den har bragt med seg gjennom tusenårene og som den legger for dagen nettopp for deg i brekanten. Tanken på varigheten av turen denne skitten har tatt er svimlende. Akkurat i den stund i evighet og uendelighet som en betrakter den, ligger den just for nettopp ens egne øyne. En tidløs og makeløs gave til betrakteren skapt av urkrefter fra lenge før noe menneske ble vàr den. Besynderlig.
Men det isen egentlig er er blå. Den er helt aldeles forbløffende blå. Fargedannelsen er magisk og ubegripelig. Navnløs og av ufattbart vesen er blåfargen som springer fram av breens lys. Hvor kommer den fra? Universets farge.
Isen er godt til å gå på. Noen steder helt plan, og andre steder bare iskuler, sprekker, revner og is som vil falle. Og den flytter på seg. Legg ikke utpå der uten å ha godt vett på det, eller i følge med fagfolk i brevandring; og ikke uten å være satt opp med det nødvendige utstyr. Farlig.
Engabreen kalvet tidligere i Engabrevatnet. Rundt 1910 dekket den angivelig hele vatnet, og hadde fronten kilometer lenger framme enn i dag.
Jeg var der i tillitsfullt følge en dag av et eventyrdøgn av lys og sanseopplevelser da sol og sommer sto på sitt høyeste i nord. På formiddagen får en båtskyss over Holandsfjorden fra brygga ved Holand og over til Engen. Der er det sykler å leie, og noen minutters sykkeltur på vei forbi turistanlegget og langs vatnet inn til oppstigningen til brekanten. Det er noen hundre meter å gå på blankskurt berg inn til isen.
Vår mann på isen het Ivar og var fra Nordland turselskap. Han hadde detaljer å passe for oss kontorfolket før vi kunne begi oss utpå; stegjern, hjelm, isøks og tau,- få dem riktig påmontert og aktsomt i bruk.
Fomlende som i mine første steg tok jeg meg fritt utpå isen de første metre. De andre i selskapet så heller ikke helt isvante ut. Så fikk vi tau på og førerens råd og formaninger med, og ble ledet i vei.
Øst for bretunga stiger Helgelandsbukken til værs. Den var grønn, grå, kvit og med dypblått over denne junidagen. Eventyrutsikten fra toppen aner meg. Verken i lårene under nedturen aner meg også. Men jeg skulle gjerne ha vært der en gang før jeg dør.
Det gikk bare godt med oss. Ingen døde. Ingen datt ned i noe sted som helst. Men litt bannskap å høre her og der var det innimellom underveis. Å gå i tau er prinsipielt som livet ved havet; en overlever bare ved å hjelpe hverandre. Det er selve ideen med konseptet. Men det gikk altså bare godt. Alle var glade og ved godt mot da vi var nede.
Dagen fikk farge av Svartisens lys. Vi strøk til Bodø. Døgnet ble kronet med å se på midnattsolspillet i Landego fra baren top 13. Et junidøgn i nord. Det står igjen i livet.
