Salme i nordisk bjørkeskog

Hainn gikk og vandra
i skogen mot morran.
Det var juni og natta var kvit.
Hainn for alein, og
hainn for som hainn villa;
hadd i ensomhet leita sæ hit.

Flate solstråla
skein mellom trean,
og lufta i skogen var blank.
Bleike bjørklegga
sto der og lysa,
fred og savn over krokat og rank.

Vare molltona
hørtes av skogen;
av et kor i en blå harmoni,
over lyden av
bekk, og av brisen
gjøk og fugla sang salman sin i.

Mellom trean sto
blomstern og blinka
over kvitkrull og mose og lyng.
Hainn som vandra kunn
kjenn i et vemod
at skjønnhet og lys godt kainn tyng.

Hainn såg inn over
lys, liv og varme,
der hainn gikk i det stilt og var til.
Det er her vi
ska unnfange avkom,
og kan elsk sånn som mennesket vil.

Med bøyd hode
i andakt og høytid;
gikk hainn stilt gjenom nattmorrans fred.
Over ferden mot
evighetsleiet;
breinn en glød fra et lyst hellig tre:

sorgfull fred i en
ydmyk og liten
over allmaktens velde og prakt;
stille fryd over
det å få vær tel;
ved ei fullkomment avmektig makt.

Februar 2010 - Leif Anders Stuevold 

Lys...

...til å lengte etter i blåfrosten:

Til Erlingbu i edelt lag

Februardagen hadde noen små skrukker av tanker som lå hulter til bulter under det kvite og solblanke lakenet den hadde lagt seg til på. Den var ikke havendes innomhus på sånt underlag, så jeg slapp den ut i tretida, og tok den med på tur; med tre spreke damer og to bikkjer til følge. Damene var veivisere og hadde valgt veien. Jeg ga meg med på blåføre over tynn skare; gnistrende god snø.

Den la i vei fra Arlia ute i Bodømarka og gjennom bleikbjørkeskog som lav tidligsenvintersol så vidt kunne kile leggene i nå. Senere på året skal slike kvite bjørkelegger grønnkronet lyse eros vemod og lengsel over ensomme skogens vandrere i netter lyse som dagen; og kanskje eros vanvidd over noen. Her sto de ennå lukkede og tikneppet og holdt igjen med sitt i det igjenfrosne sumplandet.

Landet stiger nesten litt umerkelig og pregløst i korte fiskebeinskneiker ut av løvskogen. En halvtimes ferd i en litt vomstor femtiårings lett huskende mosjonstempo tar oss opp i lia. Turens første mål har navn som en Sandemosemyte: Erlingbu.

Oppover mot Erlingbu åpner Nordland polarvinterlyset for oss. Sol i ryggen henger vestfra over Sandhornet. Det er landvindstrekk og bra surt å stoppe. Vi snur oss bare hastig, men ser og kjenner. Det er mening i dagen i dag

To små fiskebeinskneiker til, og vi får se hvor sola gjør av seg med lyset sitt. Den kler i fjærlett rosa på snø og fjell med Nordlands magi; et eventyr i et eventyrland. Dagens skrukker glattes helt ut. Jeg er liten, her, nå; og bare meg; et helt vanlig ingenting i evigheten som østavinden bare blåser forbi uten å ense, og som sola bare skinner forbi der den alltid skal noe annet. Erlingbu ligger kald, grå og tom på en kolle bortom myra. Damene byr meg snop og varm drikke i gave bare for at jeg er til. Alt er såre godt.

Mitt selskap akkederer litt om den videre ferd. Lyset taper seg, og vi har somlet oss litt vekk på kontoret tidligere på dagen. De kommer til at vi kanskje vil ha lys nok til å ta oss over Bostoliskardet, og oppgir den opprinnelige plan; som sikkert var fullkommen, den og.

Mot Bostoliskardet er det et parti med gaupeterreng. Ei litt lengre skråkneik oppigjennom ellers vertikalt berg tar oss opp i neste platå i terrenget. Det går bare godt det. Skardet litt lenger oppe i rundere terreng er et grunt myrdrag.

Utover derifra går det så det så det griner på skart føre; ploger, bremser med stavene, setter nedpå rumpa om det trengs; lengst nedi lia er lyset blitt for sparsomt for den halvblinde, og skiene må av i en bratt unnabakke. Og deretter er det å stake seg på ski kjørt frie for smurning gjennom flatland og over jorder tilbake til Arlia.

Og så ventet: kongen av alle spiser: fersk skrei, lever og rogn. Med kaldvatn og i mitt edle turselskap; supplert av mannen som hadde stelt hjemme og helt forbilledlig hadde kokket måtidet; med godt vett på å koke lever nok. Februar i nord. Dagen møtte kvelden uten en skrukk; strøket, stivet og rullet glatt.

Takk for turen. Takk for mat. Takk for dagen.   

Ord i telefon

Avdøde stasjonsformann Hanssens etterlatte bakelittelefon med ringeskive og ringeklokke kimte. Telefonen var i dødsboets eie. Trettitre år etter sin død under et godsvognhjul med en fot i klem i tunga på sporveksel 18, ved kulen over Ravnkloløpet, sto skifteformann Hanssen fra det hinsidige stadig oppført som telefonens abonnent i telefonkatalogen, der enkefrua derimot ikke var nevnt.

Enkefru Hanssen aksepterte ikke moderne telefoner med knapper og ringetoner. Roger hadde bygget om telefonen for henne da modellen ble ukurant. Alarmkimingen måtte til for å komme igjennom, men formådde ikke alltid å nå frem til full sans og samling. Hun var blitt tunghørt og småtøven, og var ofte litt på en portvinssnurr og langsom og ustø til beins. Og ikke ville hun endre abonnementet heller. Hun holdt sin mann inne i de levendes manntall ved å la ham stå oppført i telefonkatalogen. Så ble hun i alle fall fru Hanssen samma faen, selv om det ble enkefru Hanssen aldri så mye. Noens frue måtte hun forbli. Hvis ikke ble hun ingen.

Blodpølsa var i dødelig akevittbakrus, og kom i bistert lune over å bli vekket av brannalarm i skjærsilden. - Åh, dæffen ta. Morsan! Ta telefonen. Ijøssenavn da! Ditt jævla tjyvkjerringhelvet!

- Å! Er det virkelig noen som ringer? Nei, sier du det! Det var det nesten uavlatelig, etter det Roger visste.

- Hallo! Det er hos enkefru Hanssen samma faen og salig Hanssen som er i det hinsidige, ja. Hallo, hallo og vær så god og stig på, ja!

Det var mye i dette huset som det i alle fall ikke var gått framover med siden stasjonsformannen tok trefrakken på.

- Javelnei. Jahaja. Joho... nei han, ja... Hva? Nei det kan jeg aldri tro, nei, det er nok ikke mulig, det. Jeg har ikke ligget der på det sykehuset i det siste, jeg nei. Men jeg hadde lungebetennelse i fjor, vet De, men doktor Horgøien ville ikke la meg komme på sykehuset da, tenk det, og sikkert dobbeltsidig til og med. Men det kunne være det samme. Der er det ikke lov å røyke, og ikke anledning til å få servert et lite glass til frokost eller middag eller noen ting, og det er nesten helt umulig å få tak i legene så de kan forklare søstrene at portvin ikke skader helsen, og noen mener at det gjør det, og...

Det smatt inn noen ord fra den andre enden før enkefrua fortsatte.

- Min sønn Roger? Han sier at portvin er til for å glede de gamle. Og når en går til glasset med sin glede, i stedet for til flasken med sin sorg, ja, så må nå det være lov. Nåja, det kan vel forekomme at jeg tar en slurk av flasken av og til også da, men... jada, jeg har en sønn som heter Roger ja. Det er nå mange som heter Roger Hanssen, da vet De... og, nei han bruker ikke å være å treffe på denne telefonen, nei. Det er hos stasjonsformann Hanssen, dette... nei, vet De hva. Han er nok død og salig i det hinsidige, ja. En skulle tro De var prest og ville oppvekke de døde, er det sykehuspresten... En gang død, alltid død, vet De, De som sier de er lege og allting.

- Nei det er ikke alltid så godt å vite hvor Roger er, nei... han bruker å snakke med meg ja, jeg er jo hans mor, forstår De, men det kan han trygt gjøre om han ikke vil at noen skal vite noe, for jeg bryr meg ikke lenger om å huske på sånt... og kommer ikke til å klare å snakke sant om jeg ville prøve fortelle det videre heller. Og så...

Stemmen i den andre enden kom seg imellom, og ville ikke helt gi seg.

- Jeg er senil og lyver nok så jeg tror det selv, jeg ja, brøt enkefru Hanssen seg inn igjen med etter litt. - Og svarte gudfaen i heite forpulte horhimmelhelvete da.

Hun holdt stemmen i det elskverdigste leie og lød som en kirkegjenger i tonefallet.

- Det er nok ikke mulig at min Roger skylder Dem penger, nei... for han har nok aldri hatt hånd i penger han, ikke engang sine egne, nei... Så De kan nok ikke gi Dem til å komme her og komme her og prøve å puge penger De ikke har til gode, min gode mann. Og takk for at De ringte.

Så la enkefru Hansen lettere opprørt og helt bestemt på røret.

- Høh. Pøbel. Legge på midt i samtalen sånn, da... Men der er du jo, jo!

Hun hadde stått og sett på Roger under hele samtalen.

- Det er forresten til deg, tror jeg. Javisst. Det er til deg. En prest som er lege på sykehuset og spør om penger han skal ha til gode hos noen for å oppvekke døde i en campingvogn på fjellet. Men det kan vel ikke være din far han mener, tror jeg. Han gikk vel aldri på ski til verken prest eller lege, han? Du får spørre ham selv...

- Åh dæffen, stønnet Blodpølse-Roger og prøvde å riste hodet på plass mellom ørene.

- Du er sammenhengende en fenomenal katastrofe, du morsan.. Genialt idiotisk i nepa. Jeg må nok ha litt kaffe nå. Og et lite glass portvin også, ja. Ja takk.

Dette er diktning. Enhver likhet med virkeligheten et utilsiktet.

Det eneste sanne vett

Campingvogna og spikerteltet var nesten helt vekk da brannvernet kom frem. Poff, hadde kåken sagt, og slått en nydelig ildsøyle opp av takluka, som ble blåst opp og ut i polargeografien. Og så hadde hele stasen vært overtent med et eneste host. Brannvernet hadde hjemmevakt og trengte en halvtime på å komme seg ut. De var en vits og en kommunal bløff, og kom alltid for sent til alt. Denne campingvogna som sto i et buskas var dessuten et uomsettelig vrak. Den hadde ingen verdi det for Guds skyld var om å gjøre å måtte la noe forsikringsselskap slippe å erstatte. Det var ingen ting å kjøre livskiten ut av seg for, dette campingbålet her.

Campingbuskaset var eid av kvadrat-Lasse liten,– gård- og grunneier i Oppdal, Oslo og Antibes; koleriker, diabetiker, hypertoniker, og minoritetsaksjonær i Orkla og Adresseavisen. Han het Lasse Lauritz Larre-Larssen i passet, og Lassebass hos mora og madamen. Med det navnet gjorde de hver sine høyst ulike hentydninger til en anatomi som for lengst var gått tapt i flesket og evigheten. Kjakene hang som rause pakker bratwürst ned over skjortesnippen på ham. Nå sto han der med åpen munn og så på søppelbålet, og dro seg i pølsepakkene med fete, korte fingre. Han hadde fasong som en drøy krembolle.

Men det var da faen også som det brant. Det brant av bakken. Det brant i snøen. Røyken var tjukk og svart og luktet grevling. Denne brannen hadde hatt god hjelp. Noen ønsket vel å kondemnere ruklet for godt. Det hadde de greid.

Bomsen som til vanlig camperte her var ikke å se. Han kunne fort ha blitt kondemnert i samma vendingen her, gitt. Da ville det ha blitt et helvetes bråk, og skriverier og rabalder. Som nok kunne ha kommet til å sverte bygdas dyrebare rykte. I et helt kvarter kanskje; lenge nok til at hotellpampene ville ha hylt fordi turistene kunne komme til å ville vente i ti minutter med å bestemme seg for når de neste gang ville komme hit og la seg lure; med lunken kaffe i isoporkopper, daue halvlitre i plastglass, og oppvarmet frossenpizza til ti ganger butikkprisen.

Brannvernet ville vel kanskje også ha kommet til å få på pukkelen, i jåleraddispressen sydpå,– for at de vel kanskje gjerne ville denge kjerringene sine ferdig, eller noe sånt jævla Oslohomopiss før de rykket ut på denne tøysebrannen.

Nå lot de heldigvis dette talglyset få brenne helt ned, så det ble minst mulig søl å måtte fli opp i dyre dommer etterpå. Kvadrat-Lasse liten trodde det nok kunne tenkes å finnes saker og ting på det bålet der som likegodt helst skulle brenne helt opp nå. Men han sa det ikke. Om Blodpølsa fortsatt var hjemme i vogna nå, kom han samma faen til å bli der en bra stund til. Og da ville helvete straks være løs her.

Det var lørdag morra. Lensmannen var stengt. Vakthavende sto vel beleilig nok på Berkåk og gumlet pølse. Politiet var i alle fall ikke til stede og kunne ikke legge seg borti noenting som helst. Brannformannen henvendte seg til Lasse liten, som var grunneier og det nærmeste en kom en autoritativ myndighet her. KvadratLasse myste og trakk seg litt langsomt i bratwürsten igjen og sa:

“Næh. Svi det bare ned.”

Da lensmannen in persona, litt rødøyd og med svak lettmetallånde, litt senere ut på dagen viste seg ved leirbålet, var leiren blitt kald. Han kikket fort igjennom den latterlige brannruinen etter folkrester som slett ikke var der, og gikk hjem igjen. Det var tippekamp på TV.

Etter kirketid dagen etter fikk Lasse Lauritz Larre-Larssen campingvognruinen fjernet av gutta fra bilopphuggeriet på Ulsberg. Så sendte han moderen og madamen ut i buskene med hver sin rive for å planere tuftene. Innen neste høymesse skulle han ha en kebabsjapp stående her; Moskus kebab — komplett med ekte tyrkisk svenskneger, hvitløk og vertikal grill for billig direkteimportert baltisk storfekjøtt. De ørsmå problemer bruksendringen ville by på i forvaltning og tilsyn ville kunne la seg ordne i ettertid; med argumenter som talte til næringsvettet. Det var det eneste vettet som var rimelig raust fordelt i kvadrat-Lasses omgivelser.

Det eneste sanne vett.

Blodpølsa lot ikke høre fra seg. Han satt på vel en pub i nerbyn og grunnet over sin fallitt, og var allerede godt midtfjords.

Dette er diktning. Enhver likhet med virkeligheten et utilsiktet.

Hjemtur med hurtigruta

Jeg kom hjem til jul med hurtigruta i 2006. Det er en luksus som vanligvis ikke unnes den travle; travelhet der ombord er nytteløs og dum. 25 timer tar turen fra Bodø til Trondheim. Prisen for kaill og bil blir ganske nøyaktig hundre kroner timen. Mot et lite tillegg i prisen kan en, hvis en går inn for det, rekke å være full to ganger. For grunnprisen får en tid til å lese en roman. Eller falle for flere unge damer. Eller komme i tale med en riktig artig medpassasjer eller to. De fleste blir såpass åpne på hurtigruta at de blir litt snedige; i kjeften, i blikket, eller i ganglaget eller fargen på fjeset tretten mil til folds av Buholmråsa i midtvintersnatta.

Eller en kan helt enkelt finne ro, glede og indre fred i erkjennelsen av at arbeid egentlig er noe som skal gjøres ydmykt, grundig, gjennomført, og helt ferdig,- og om att og om att. Sånn som det er på sjøen. På annet vis vil en fort ikke engang kunne komme seg utpå Folda, og langt mindre helt over.

Det skulle helst ha kunnet høve som bilde på konsekvensen av slarkeri på land og det der,- ikke å komme seg over Folda. Men nei. Sjøromantikken lar seg ikke dra så langt og åndfullt etter barten at den bærer til langt oppå tørt og postmoderne fastland. Der er slarkeriet norm og arrogansen dyd; sjarlataner får prinsessene og pratmakerne blir kulturministre. Hurtigruta går. Det behøver ikke være mer med den. Blinde folk skal ikke drive å kjøre bil i stappmørtne og søvestpeising over polarfjell og gjennom ødemarker ved midtvinter. Hurtigruta kan veien gjennom samma jævelskapen. Sånn er no det. Både jeg og bilen kom oss no heim til Selsbakk til jul.

Det årets mest spektakulære opplevelse var vel ellers storstormen Narves livtak på Salten; ti kuldegrader og knusktørr landvind av storm styrke i fire stive dager. Ombord i småfylkeslegehybelen Rattatta, på 29 fot, godt i ly for vinden innunder hotell Nordlys i Bodø, ble det fyrt jamnt med diesel. Men stormens drøyeste døgn var rederen losjert på land ved Saltstrumen. Der var det vind. Og fri sikt til kov og drefs i raseriet på Saltfjorden. På Nordsia flaug både fjøstak og dass og gamle naust til havs; et helt overbevisende naturdrama å minnes, den lille tid minnet kanskje ennå vil rekke.

Også på stillere dager og i lysere måneder kan Salten for så vidt være å anbefale; vakkert lys og vakkert land, endog vakkert skiføre en og annen dagen. Og en og annen helt eventyrlig vakre Nordlands-natta. Åh, Dæffen. Og vakre piker, bevares.

Så vakkert så. Men lell. Vi selsbakkinger er egentlig heimfødinger. Det er godt å komme hjem dit til jul. Og med hurtigruta.

Ondsinnet bilde av en tølper

Overlege Dr. med. Kurt Pulmon-Jenssen satt hjemme i nettbanken og stirret forpint på saldoene. Lønningsavdelingen var blitt lagt ned og kontrollen med lønnsavregningen for legene var flyttet ut i avdelingene. Dette var blitt et katastrofalt økonomisk tilbakeslag for overlegen.

Ingen av de 17 kontoristene i lønningsavdelingens sju seksjoner hadde brydd seg med å oppdage at han rett som det var hadde klart å tjene tre timelønner i timen, da de hadde hatt hånd om timelistene. De gadd heller ikke finne ut at de timelønnene han av og til tjente i timer etter hverandre, regelmessig var ukevis flere enn det tillatte timetallet i den fra før sinnssvakt lange normalarbeidstiden for leger i offentlig eide sykehus. Men den misunnelige merra som nå satt med legenes avlønning hadde jaggu faen ham ikke bare oppdaget det. Hun hadde piskadausen ham også nevnt det høyt, burugla; først for ham selv, og — som om ikke det var frekt nok, av en skarve kontorist med bare handelsskole — deretter for avdelingsoverlegen og for personalsjefen og for økonomidirektøren og for dekanus og for hele hestkukballetten. Nå truet selve storhelvetet.

Kurt Pulmon-Jenssen holdt seg med langbeinte, unge og dyre sykepleierblondiner. Og der kostet det å forsøke å være kar.

Han hadde dessuten to rådyre halvgamle eks-kjerringer gående rundt på handel i periferien av økonomien sin. Sånn var nå det; da den siste av dem hadde eksifisert seg gikk det tre uker før Pulmon-Jenssen var hjemme lenge nok til å oppdage det.

Han hadde seks halvstore og dritdyre unger, og hus aldeles over evne på Byåsen, og to svindyre hytter, dyr bil, dyr båt og dyre ski. Det gikk ganske enkelt ikke rundt på en vanlig fattigmanns offentlig overlegelønn, alt det der. Han var simpelthen helt nødt til å tjene mye mer penger enn han var verd, og han hadde heldigvis aldri kjent annet ubehag ved snyteriet enn sure oppstøt og tørre øyne om natta.

Dr. Pulmon-Jenssen var en nasjonal autoritet på en sykdom som er så sjelden at den nesten ikke finnes. Nord for Elben var sykdommen i løpet av hans legegjerning kjent hos to pasienter. Den ene hadde bodd i Itzehoe i Schleswig-Holstein og var bare kjent for legen fra faglektyren. Begge var nå døde av noe annet, og ikke så alvorlig. Men en av dem hadde i levende live blitt undersøkt og behandlet av Pulmon-Jenssen, som i sin oppofrende legegjerning derfor fikk vie alt sitt middelmådige talent til en klinisk helt formålsløs forskning over denne pasientens sykdom. For dette hadde han hovedstilling på universitetet. Der gikk mye av hans arbeidstid med til søvn og den kroppspleie som var nødvendig for å opprettholde et tiltalende og intellektuelt preget ytre.

Fra å være en som i begynnelsen kunne nesten ingen ting om alt, hadde Pulmon-Jenssen selvbevisst studert seg opp til å bli en som nå kunne alt om nesten ingen ting. Han var nøye med sin akademiske verdighet. Men den betalte seg ikke. Sylspiss spisskompetanse på en sykdom absolutt ingen led av ga et sørgelig og faen så magert utkomme.

For å kunne leve som en moderne europeisk intellektuell var han helt nødt til å spe på den akademiske luselønna med vakter, ekstravakter og ekstra ekstravakter. Han unnså seg ikke for å ta på seg hva slags vakt som helst. Han gikk både som turnuslege her og som assistentlege der for å få utkomme til et verdig liv. Mest krem var det å gå vakt som assistentlege og samtidig være sin egen bakvakt i overlegevakt, og begge steder dekke huller som hadde oppstått ved rokeringer i vaktplanen, som skyldtes at han selv hadde måttet ta betalt fravær fra en ordinær vakt en annen dag. Da først snakket man anstendig butikk i legegjerningen.

Det gikk jo med en del nattetimer på jobb på dette viset naturligvis. Men akkurat det gjorde ham lite. Han lot denne tiden gå på det absolutt aller laveste sparebluss. Han selv kunne likevel nesten ingenting av klinisk medisin, og det var bare fint lite arbeid som ikke kunne vente til det kom en våken og flink lege på jobb en annen dag. Han gjorde ikke engang riktig alt han strengt tatt måtte.

Det falt Pulmon-Jenssen svært naturlig å grynte nei i telefonen overbevisende nok til at telefonene stilnet tidlig. Å ta imot en ny pasient i mottakelsen nå og da, måtte han finne seg i. Men det tok ham sjelden mer enn tre minutter,— ett minutt med pasienten og to minutter med diktafonen.

Å konstatere dødsfall behersket han. Men døde mennesker trenger jo egentlig ingen lege, så heller ikke det gjorde han særlig ofte, i alle fall ikke om det kom på utpå natta. Ble det mas fra mottakelsen gikk det an å sno seg fra det med beskjed om at han var opptatt med dårlig pasient på post,— en annen fikk heller ta sin tørn i mottakelsen utenom tur. Ble maset overalt fra riktig galt, satte han et flatt batteri i callingen og gikk til ro for å søke den fred det krevde å jobbe så hardt som ham. Og det hadde for det meste gått bare godt.

Nå hadde den stygge gåsefitta på forkontoret herpa hele herligheten. Selveste storsjæfdirektøren hadde fått høre om Pulmon-Jenssens kreative inntektsforhold, og deretter omtrent i tur og orden: yngre legers forening, eldre legers forening, vitenskapelige legers forening, homofile legers forening og kristne legers forening og kristne homofile legers forening, innbilt sykes forening, sykes sykeforening, dødssyke og dødes pårørendeforening, sykeombudet og sykeombudsforeningen, likestilingsombudet, blonde hjertesøstres syforening, sykehusets pensjonistforening, syketilsynet, helsetilsynet, mattilsynet, jernbanetilsynet og tilsynet for legers moral og verdier, og fem journalister og åtte redaktører i Adresseavisen – som tre av dem heldigvis også hadde hytte på Oppdal og derfor ikke skrev om det, men likevel. Bom! sa det. Svindel og juks og bedrag, sa det. Uforsvarlig og utilstedelig, sa det. Illojalt, sa det, suspensjon og granskning, takk! No more ekstra og ekstra ekstra vakt, mister. No more vakt engang, sir.

En formidabel personlig skandale truet overlege Dr. med Pulmon-Jenssen. Han ville nå kunne risikere å måtte leve av bare det han kunne klare å få ut av det han visste. Og det kom logisk nok til å bli jevngodt med absolutt null og niks og ingenting. Faen hekle.

Han lot nettbanken stå der og kope med saldoen sin, og gikk innom hos aksjemegleren. Der sto det ennå noen små penger. I nettbanken sto det bare gjeld for umiddelbart forfall. Men pengene hos aksemegleren var heller ikke mange nok til å leve særlig lenge av. De hadde bare minket mens de sto hos megleren. Hans investeringer på børsen, i gullutvinning i Brasil, lysaktivert cellegift og søkemotorer for universelle datanettverk, hadde slett ikke gjort det raske kurshopp han hadde forutsatt. Han måtte umiddelbart få sine edelt ervervede penger inn i noe annet enn det hundemjølet der.

Han la inn salgsordre for gjeldende kurs på hele faenskapet og ba om oppgjør av kontoen hos meglerkjeltringene. 95 000 kreativt skatteunndratte kroner måtte kunne vokse bedre på et mørkere sted. Han logget ut og av hos Stockshark.net, gikk ut av nettbanken og gikk i kjøleskapet etter en øl.

Dette er diktning. Enhver likhet med virkeligheten et utilsiktet.

En bitter skiløper og fallert selskapsløve vender merket av vær og vind hjem til mor

Da Blodpølsa fikk for seg at han egentlig helst burde snakke alvor med politiet, slo det ham ikke engang som en mulighet å lete opp lensmannen. I snylterbygda var enhver på en eller annen måte våt på ryggen. Blodpølsa mente seg viss på at også øvrigheta støtt og stadig lot seg fukte under blåskjorta. På det aller blauteste og glatteste. Her sto det overalt om penger nå om dagen – store penger. En blakk liten lurvete bysnik som ham ville ingen ense. I sær ikke når det bare var hans eget lille lortliv om å gjøre.

Så han snek seg rødøyd, bakfull og skjelven opp og ut på morrakvisten, ordnet avskjeden helt selv, og lurte seg på nattoget. Skisesongen var over.

For Blodpølsa var for så vidt skisesongen over for flere vintre siden. Siste skitur på splitter nytt skiutstyr til 20 000 hadde med tre i promille trynet på flatmark og for lenge siden satt punktum for bedre tider — til varig stivfot og glassøye. Etterpå kom årene after ski; på fastere flatmark, men halte og halvblinde og med like høy promille. Den tok på formen, den idretten der og. Det skulle faen meg være det samma med hele dritten nå. Det var børst å få i byen også.

Nå var det kommet gamma hydroksy smørsyre i drinkene på fjellet. I stedet for ærlig og redelig ditsmuglet russersprit. Blodpølsa hadde selv kjernet smør i litervis. Det fikk for helvete holde for lenge siden.

Å lure narkosemidler i småjenter og ta betaling av gammelgriser for å la dem få se på fittene deres, — sånt var ikke fest. Det var sjukt. Sånn forpult dritt skjønte faen ikke Blodpølsa seg på. Hele dritten kom til å eksplodere i trynet på en eller annen en dag. En av jentene kunne komme til å dø av dritten. En av grisene i peislestklubben kunne komme til å gå av skaftet i dritten, og gå berserk og ta frem snurrebassen og bryte den halvfeit og fæl på godsakene han fikk se. Den smellen som da kom kunne få svi snuten på andre enn Blodpølsa. Helvete heller. Det kunne for hans del godt få snø nazipervodritt på hvem som helst. Men han skulle jaggu holde seg selv bra godt ute av veien for den skura der.

Pinken kunne nå ellers godt få lov å ta rede på alt dette faenskapet sjøl. Han kom ikke til å hjelpe dem. Han kom ikke til å hjelpe andre enn seg selv. Det hadde han aldri gjort. Han trakk korken av en pils, kylte den i seg, rapte og la seg bakover i togsetet og lukket øynene.

Da han steg av toget i byen kikket han på klokka. Just in time. Han tok opp telefonen og ringte opp seg selv i campingvogna på fjellet. MacGyver svarte. Nå gikk det snart brannalarm på fjellet.

Blodpølsa heiv mobiltelefonen i kanalen da han gikk over brua. Så gikk han opp i byen og tok bussen hjem til morsan. Der åt han tre egg med bacon og drakk tre pils. Så ba han gamla holde kjeft, og gikk og la seg på sofaen.

Dette er diktning. Enhver likhet med virkeligheten et utilsiktet.

Diger ekre med aleinamann i

Det gikk en masai over slettene bortenfor Ngorongorokraterets kant; gikk fra husene i landsbyen der og vekk. Jeg, som så ham fra veien langt unna, kunne ikke se at det var mulig å ha noe fore der han stevnet; gikk mot ingen steder tilsynelatende.

Sikkert ikke helt sant det. Masaiene er et blendende eksotisk folkeferd som har fjetret større moderne europeiske sinn enn mitt med sin fremmedartede stolthet, og sitt sterke nærvær som folk og individer; inspirerer stadig mer eller mindre treffende eksistensielle betraktinger over åndskrefters styrke og menneskets urvisdom. Men naturligvis har også masaifolket en materiell fornemmelse for livet. Vi fikk sogar siden grundig erfare at den materielle sans var ytterst velutviklet i kulturen. Så han skulle vel et eller annet håndfast der han gikk, vår mann også.

Men. Den er ei bra diger ekre, Serengetisavannen, som tar til på østpå på det hold omtrent. En har god plass til lenge å gå omkring der å skulle ingenting. Så la oss si at masaien ikke skulle noe. At han bare var der han gikk. Det får duge som impresjonistisk bilde fra Afrika. I alle eksistensielle henseende bør det tar det rotta på betrakteren.

Søken etter den store kontemplative ro vedkommer i mitt bilde ikke denne mannen i ekra. Han lever i den; er her og overalt, og skal ingen steder. 

En kan innbille seg at sånt går an; til hjelp for tanken. Jeg liker å tenke på sånt.

Ved Svartoksen

Svartoksen er det et skjær som etter kartet heter i leia ute i Meløy; når Bolga er til styrbord på sørtur, og Rødøyløva skal være sånn omtrent rett opp forut; der Salten snor seg over i Helgeland. Det står ei steinkjerring der. Og der kan en kjenne at evig er lenge og uendelig er langt, om en har sinn for sånt.

Det kan være litt ubekvemt opp mot Svartoksen, for en hobbyskipper som seiler etter gamle papirkart i ukjent farvann på alle virkelige og billedlige hav. Sjøkartet varsler tørfallsflak og fluer i havet. Vidt er havet, men trang er leia. I blankstilla kan det godt gå an der; med tunga rett i munnen, og skarpt fokus i glassøyet. Det gjelder å peile rett, vite hvor man er, og holde seg bare dit en skal. I rufs har en leirmælsboer intet der å bestille.


Jeg seilte med livets mest dyrebare last der en midnattsolblank natt i livet. Maskinen sang på det siste, og krevde sakte fart for ikke å få feber som den ville jamre meg ihjel over, ved infernalsk å rope uutholdelig på mer kjølevann med alarmen. Så vi tusla oss fram; hadde lang ferd forut. Men Nordlandsnatta har ikke kveld eller morgen på de kanter av året. Vi kom til å komme oss dit vi skulle likevel, godt før kvelden falt på om en drøy måneds tid.

Der sto det av havet og landet innenfor en mektig fred; på styrbord låring skein sola inn over skippersjel og lettmatros; høgt oppe og langt inne, litt framfor babord tvers, hang Svartisen som ei umåtelig kremkake fra himmelen ned over blomsterdaler, gråberg og grønnkratt, og sikkert også over folk og fe. Den var veldig; kvite kremen brutt helt fjærlett i rosa i hundrevis av kvadratkilometer bortover Europa. En lett lufting fra land bar med seg svak ange av høyonn som kilte båtlukta lett i skippernesen på veien forbi; mot Island, Grønland og Labrador, eller hvorsomhelst. Det lille mennesket til rors fant i et kort glimt hjem til seg selv i åpenbaringen av naturveldet.

Lenger innunder Svartoksen måtte det finnavigeres litt. Og når det var avsegstyrt, og strak kurs kunne settes igjen, måtte skipperen ha seg ei blings med peanøttsmør og et stort glass melk for den videre seilas, så matrosen måtte ta en kort tørn til rors. Verden var tilbake i det timelige. Men natta var stadig skjønn.

Og det enestående var opplevd. Det la et grann av fred igjen etter seg i skipperen; den gode fred; kirkegårdsfreden; som rår et sted evig, hva enten mennesket stadig tøver med sitt, eller har måttet ta sin siste tørn inn.