Ved Sehesteds plass

Ens lille Selsbakk er ikke just universets sentrum. Men en bygger seg sitt univers' origo der. Det sted som menneskene kaller hjemme. Der har en sine verktøy til utfoldelse av livets praksis, og sine memorabilia som binder ens dager til tid og evighet, og føyer det sted en kaller sitt inn i rom og uendelighet. Det er der en hører til. 

Et annet sted går en over Sehesteds plass og stanser ved fontenen, og ser til sidene på smijernsporten og kobberdøren til forlagene; og sikter opp midten av Sehesteds lille gatestubb, for å se om buen på tetaterets monumentalfasade har fått seg en normal langs gateaksen. Men det har den i suveren respektløshet ikke. 

På det nordøstre hjørnet mot Kristian kvarts gate ligger det, som til alle tider, stadig en hårete sjapp. En runder denne og kjenner et stikk av lettelse over at livet er mer. En kan kjenne det sildre som vann i en stille bekk; inni seg,- inne i den fredfulle ensomheten. Og en kan tenke sitt takk. Noe var her en annen gang for lenge siden gått i tusen knas da en vinternatt man ankom her. Det skulle det, og kunne ikke annet.

Her just nå gikk en gjennom en del av menneskenes verden som en også på sitt vis kjenner som sin; det vil si: den har gitt litt av seg til ens drømmer for å gjøre et seg til et meg og et meg til et slags oss. Med kulturen, som det heter.

Nord for Karl Johans gate og vest for Pilestredet er kvartalene slitne, og gatene blasse og grå. Her går en altså nå gjennom kulturen. Det er kald desembersøndag. 

I den østligste ytterlighet ligger Professor Aschehougs plass; Akersgata er død nå, når redaksjonene har forlatt den. Når en går mellom husene her kan en kjenne at de tanker en tenker er ens egne. Ens sant egne tanker. 

Lengst vest ligger Parkveien. Bortenfor der igjen blir verden fort monden og dekadent når den har sitt origo på Selsbakk. Men en verden har sine origo i Homansbyen også.

En kvalitetsjunkie har alltid sitt å snakke om. Mangt og meget av denne verden er uten kvaliteter. Gleden ved å eie eller være en kostbar sjeldenhet vil kunne legitimere hele gleden ved å være å til; være hele livet og alt dertil. Sånn er nå det. I både selsbakker og homansbyer. Hele industrier som sies å drive menneskehetens utvikling gjennom den moderne tid, er blitt til over denne narraktighet.

Slik blir det også et dem og et oss, og vi får høre til et sted; i det store vi som ikke lar oss nøye med mannskit, endog om der vedvarende driver ubetalelig mannskit av både kjæft og ræv, eller i det enorme de, som ikke synes evne å vite forskjell på skit og pannekake, og som virker å la seg nøye med møkk når den nå nemlig likevel uansett ikke er annet enn møkk. 

Ashes to ashes, dust to dust. Vi kan godt la det bli med møkk til så lenge da, og heller få flire godt av jåleriet på veien. Så er vi alle bedre enn noen, og kan være skrytlauper alle. Og da får no makta og skjønnheten og den gode smak heller bare regjere med sitt. Om hundre år er allting glemt og ingenting gjort godt igjen.

Den europeiske union skal få fredspris neri gata her nå. Ligger Selsbakk også i Europa? Tja? Det gjør da vel det. 

En svinger litt senere inn på Karl Johan, og undres igjen snart ikke mer over annet enn det her og nå som en likevel aldri vil kunne klare å mestre.