Pilegrimen, kapittel 33

Se ham drita full på gata, kledd i jakken sin og jeans;
bære gamle dagers ulykker som smil.
Framtida var før en gang, som ikke lenger fins;
drømmer, håp og penger svidd med stil.
Han går rett for neste endring til det bedre, eller galt.
Han søker hellig sannhet for sin tro.
Den velsigner og forbanner. Den vil gjerne ha betalt,
for nedturen bak turen opp; i blod.

Han er en poet og klimprer.
Han er pøbel og profet.
Han er pilegrim og prest og et problem når han er børst.
Han er alltid klar for rangel;
halvveis rølp, og resten krangel.
På en lang og ensom hjemvei, tar han feil av veien først.

Han har smakt av godt og ille, tatt fra seng og bord og bar.
Han har solgt sin morgendag for neste nu;
strukket seg mot stjerner, flydd de djevler som han har.
Alle elskede gav opp, og ba ham snu.
Han rir mot neste endring; der den kan bil noe av,
i jakt på evig sannhet, hellig fred.
Han ble rocket i sin vugge. Før han rulles i sin grav,
skal oppturen bli vel verd turen ned.

Han er en poet og klimprer.
Han er pøbel og profet.
Han er pilegrim og prest og et problem når han er stein.
Alltid klar for rølp og rangel;
halvveis visdom, resten krangel.
På ensom hjemvei tar han feil av veien og blir sein.
En lang og ensom hjemvei kan bli vond å holde bein.

Gjendiktning 2023; LA. The Pilgrim, Chapter 33; Kris Kristofferson; 1971.

Papirhus

Gå en tur i lag med meg.
Vi finner nytt å se for deg.
En leken skygge danser for en evig rastløs vind,
som hvisker, og som erter som et barn.
Stillheten i husene som gjemmer seg bak trær,-
all skjønnheten er ikke til å tro;
ble ikke til for sånne som oss to.

Hvert og ett et slott bygd av stein.
Som eføyene klatrer villig på.
Svalene i takskjeggene forer sine små,
travelt opptatt kun med dette nå.
Det er fredelig i haven.
Her bekymres ingen sjel.
Det er en urettferdig verden, fullt og helt.
Det er vakkert her, men ikke for oss to. 

Søtt sommersolskinn får skinne på mitt fjes.
Men i kald vintervind,
får jeg kun komme inn
i papirhuset der hjertet mitt må bo.     

I byens smug. På landevei.
Den samme sannhet venter deg.
I motgangen og strevet for å holde deg ved liv
hold hodet høyt, viljen sterk og stiv.
Iblant vil du ønske at du var en millionær.
Det er en urettferdig verden, dette her.
Den er vakker ja, men ikke for oss to. 

Søtt sommersolskinn får skinne på mitt fjes.
Men i kald vintervind,
får jeg kun komme inn
i papirhuset der hjertet mitt må bo. 

Gjendiktning 2023; LA. Paper Houses; Bert Jansch; 1998. 

 

Den endeløse vei

Jeg var en røver
På den endeløse vei.
Bar våpen som det passet seg
Unge pikers juggel stjal jeg på min ferd.
Soldater trakk de siste sukk for mine sverd.
De lot meg dingle utpå våren tjue-tre.
Men fortsatt er jeg med.

Jeg var en sjømann;
flo og fjære formet meg.
Av havet gikk jeg aldri lei.
Jeg seilte skonnert rundt kapp Horn til Mexico.
Jeg entret rigg og revet seil da stomen slo.
Jeg falt da råa brast, og slo meg tvert i hjel.
Men lever like hel.

Jeg bygde dam der
elv i juv gikk stri og bred.
Stål holdt for vann, som slo og vred.
På høge Hegset demning skled jeg ved en kant,
og falt, og sank i våt betong der jeg forsvant.
Jeg fikk en grav som ikke lys og lyder når.
Men jeg sto opp. Og står.  

--- --- ---

Jeg styrer romskip
i den vide melkevei,
når motsatt side nærmer seg.
Og om jeg kommer til det sted der jeg får fred,
så kan det hende kanskje at jeg slår meg ned.
Jeg blir en røver en gang til om det går an;
men kanskje aller helst en enkelt dråpe vann.
Jeg holder alltid stand.

Gjendiktning 2023; LA. Highwayman; Jimmy Webb; 1977.