Klokka blir ni. Det er lørdag kveld.
Et kjent klientell siger inn.
En godt voksen kar sitter for seg selv,
i sin elskov med tonic og gin.
Han ber: Hei, kan du spille et gammelt håp,
som jeg nå ikke minnes hva er.
Det var bitt søtt og trist
da jeg husket det sist,-
og jeg bar en yngre manns klær.
Syng meg den sangen, pianomann.
Sangen for håp og trang.
Jeg er snart i humør til å huske min tid.
Syng meg sangen som får meg i gang.
I baren står John som er blitt min venn.
Gratis går drinkene ned.
Han er vittig og rapp
og er lynende kjapp.
Men han lengter seg et annet sted.
Når han sier at livet her dreper ham
slukner glimtet og smilet glir av.
- Jeg ble helt sikkert stjerne og stor på film,
om jeg kunne pakke og dra.
Paul selger biler og skriver bok,
men kommer seg aldri på glid.
Han snakker med Peter
som stadig vekk leter,
og nok må det,- hele sin tid.
Bardamen viser oppmerksomhet,
og vanner de tørre med børst.
De deler på drinken kalt ensomhet;
til trøst for alene og tørst.
Tenn på våre håp, du pianomann
Fyr opp våre sinn med sang.
Vi er snart i form til å finne et liv.
Syng oss sangen som får det i gang.
Det er brukbart med folk,- på en lørdagskveld.-
Jeg ser barsjefens glis et sekund.
Og han vet det er meg
som har fått dem i vei,
for å glemme sitt strev for en stund.
Hans piano har lyd som et karneval;
mikrofonene her lukter gjær.
De som her får sin glød,
og nå skaffer meg brød,
spør meg: hva gjør jeg egentlig her?
Gjendiktning 2020; LA. Piano man; Billy Joel; 1973.
