Det lir mot jul på Melhus. No står vassfjellnissen opp.
Hainn held tel heile året der, oppoinner fjellets topp.
Hainn børste sæ i håret med ein einkvast som hainn finn.
For på rådhuset sitt julebord, der vil hainn gjerne inn.
Men det blir vel samma greia, no i år som det vart før
om åran når hainn vel kom seg i vei.
At straks hainn kjæm på festen hive einkvann hainn på dør:
Her treng vi ikke flere nissa, nei.
Så bli det heller bytur da, og allt bli sånn som sist;
i lag med derre byfolket får nissen det så trist.
Hainn sei et ord for myttji og drekk meire einn hainn bør.
Tel månen over Vassfjellet bli ør!
Når det lir mot jul i væla, spore vassfjellnissen av.
Og går sæ bort i byveite hainn frøkte bli sin grav.
Mens fjellet står aleina og det vintres og bli kalt,
så svekta nissen vaktholdet og drakk sæ foill og falt.
Når hainn hutre sæ på toget, nokka utpå næste dag,
e nissesjela berre bly og skam.
Hainn kjenne det som sekkert no, at live' e i plag'
som sønk i dovent øl og dårlig dram.
I bakken opp tel fjellet sitt fra toget nedpå Kvål,
så får hainn det så tungt ei stund at hainn må te å rål.
Da lettne det i bringa litt, og sitre velbehag:
Sjå! Fjellet står! Og vi to e på lag!
Og litt lenger innåt jula kjæm nok nissen tel sæ sjøl.
Hainn passe vent på fjellet sitt, og hold sæ på rett kjøl.
Tel ain'dagsfest i Klæbu får hainn sjælt sæ ein tur ned.
Men ellers holder vassfjellnissen julefryd og fred.
Det kainn bli litt stilt og stusslig, når folk og fe kryr inn,
og det er mørkt med overskya vær.
I månelys med stjerna står no fjellet der og skinn.
Da fins det ingen likar plass å fær.
For nissa og for menneska så gjeld det som en ed:
Det er godt vi har kværainner, sjøl for den som vil ha fred.
En nissevisdom telle når juleflammen brinn.
I år så slepp vi vassfjellnissen inn!
Leif Anders Stuevold, november 2013
