To vandrere i kveldslyset drev med tiden som rant langsomt og stille og vårgrønn nedover den gamle dalen. I skogbunnen lyste det i kvitveis, og i bekkesiklene langs vegen blomstret bekkeblommen. Det nye gress stakk sine strå så vidt opp gjennom matten av fjorårets gamle. Bjørkenes lys farget verden under skyene grågrønn og fuglesangen fylte den med symfonier.
Det går en gammel vei gjennom dalen. Nedi dalen ligger det et par gamle dammer. De hilser fra før i tiden; fra den tid da fallet i bekken videre nedover bergene mot fjorden drev sagbruk og industri som ikke lenger er. Litt oppe i dalen er det ennå liv av folk og fe på en gård. Nede ved den største dammen står en lysløypes stolper og forstyrrer evigheten. Ellers hersker bare tiden her nå; med fred.
De to vandrerne søker freden i seg selv i freden omkring seg. De går vel også og ser litt etter hverandre og seg selv i den. De går over den største dammen og svinger av på stien mot vest på den andre siden. De kommer inn over gjengrodde voller og går stille mellom store graner der skogen lyser i dyp lilla.
Så kommer de til den store vollen nede i dalen. Her har menneskenes tid stanset og blitt stående stille. Husene på vollen står til nedfalls og sukker taust over minner om liv som har svunnet hen i tiden. De to går inn på tunet og ser på det alt og undrer seg. De løfter blikkene og ser Geitfjellets litt fremmede bakside. De er ute i stillheten. Der hverdag ikke er. Her noen likevel har hatt hverdag på hverdag i år etter år som ikke lenger er. Forunderlig. Ubegripelig.
Så søker de stien igjen. Bortenfor vollene faller skogens ro og mørke inn i dem og de vandrer i seg selv en stund.
Der ute går stien etterhvert langsetter lia høyt oppe. Men skogen er så dyp og mørk at man ikke aner hvor høyt oppe den går. Før man med ett er der og kjenner det som en uro i magen hvor høyt oppe man egentlig er.
De gikk fram til gjerdet ved stupet. Langt nede går veien langs fjorden. Utsikten innover fjorden er vid av velstand.
Dette er et luftig sted. Den ene får vondt i magen når den andre bøyer seg over gjerdet og ser ned. En kort stund finner de hverandres hender, og de kysser hverandre litt flyktig der på kanten av stupet.
Så går de den samme vei tilbake gjennom freden, dalen og tiden som der de kom fra.
