Sørover

Ja. Vel. I fire dager hadde de hatt landligge på grunn av nordvestkulingen som i støytan hadde vært både stiv og sterk. Skulle de komme seg både avgårde og fram måtte han løye og dreie snart. Men luftmassene hadde ikke helt villet skape seg til. Noen småglefs fra aust ville de godt kunne tåle. Men pålandsvinds kuling på dette viset i dag etter dag var ikke til å rå med med trivsel i småbåt. Helst kunne han nå gjerne roe seg helt. Da ble det virkelig full stas å ta seg søretter leia ombord i denne.

De ga seg i vei en formiddag han vel hadde dreid mer enn han hadde løyet. Ut av havna og mellom skjærene den aller første biten lot han dem i fred. Men da de gikk forbi skagen og ble åpne for fjorden fra aust, ga han dem et solid tupp i babord skinke og gjorde seilas på autopilot umulig. Skipperen måtte slåss med roret uavbrutt for ikke å la seg gire ut av kurs av den krappe sjøen som nok ikke ville dem vondt, men som frøste ertent nok etter dem opp mot Arnøyene.

Det sto på en times tid med denne rævtuppinga. Så gikk de inn i sundene der og fant flatt hav i solskinn, og møtte nordgående som passerte i råsa austafor. Da de var igjennom og kom ut på fjorden hadde han lagt seg ned og var snill og god. I hele den timelange ferd ut den vide fjord med de bratte kyster var han helt flat. Først helt ute i fjorden bød ham dem litt opp til dans; men det var en langsom vals til rytmen av gammelt vær som hadde blåst seg opp andre steder, og som det nå var bare dønningene igjen etter der inne ved kystene.

De rundet odden og gikk inn i sundet til fjorden innafor værene. Da var ettermiddagen blitt grå, og kom med varsel om vær fra vest. Sjøen lå oljeblank, og lyset over den var lysegrått og stålblått.

De ble innhentet av en totusentonner med skrog som lagde mye i hekksjø i de fjorten knop den vel holdt. Brua ble ikke var den før den var kommet godt opp på babordsiden; og de måtte gjøre unnamanøver i sirkel mot styrbord for å slippe å ta hekksjøen sidelengs og få kahytten ommøblert av rulling. Det slapp de unna helt på hekta, og kom seg inn hekkbølgen med stavnen vinkelrett på. Bare noen peanøtter flyttet på seg ombord av stampingen den plaget dem med. Skipperen var svært fornøyd med skuta og manøveren; rorvakten litt bestyrtet over den brå tilkomst av manøverens nødvendighet. Det gikk bare godt.

På en holme de seilte tett ved satt en havørn og voktet på dem og passet eggene.

Litt lenger bortover fjorden fikk de Kalsholmen fyr godt ute på styrbord. Der kom vestaværet på dem med nedbør og småskvup. Det var godt til å ta, men dagen begynte å bli lang nok. Skipperen hadde en kompis borti øyværet bortafor der. Det høvet godt å søke ham opp. Når de nå først likvel var på disse kanter. Det er ikke hver dag.

De tok mat og drikke med på land fra skuta, og holdt restemiddagsgilde. Og fikk siden sett seg om på stedet. Det er en evenyrholme uti havet som byr på å kunne leve det gode liv.

Deres skip var lastet med mangt og meget. De tok det ut på havet i godvær godt utpå neste dag. Der seilte det lenge lastet med stillhet. Det gikk gjennom Svinværet og rundet den norske løve nordvest av venstre forpote. Det sto med rederen til rors gjennom skjærgården vest av løvemanken og videre gjennom sundene og over fjorden under Hestmannen. Det tok seg inn mellom Kvarøyene og så mot vest og sør inn det ureine farvannet som er innselingen til Onøy fra nord. Der skein det vakkert kveldssol. Her kjenner ikke besetningen så svært mange andre som har vært.

Der la de seg til for natta og var i behov av mer bunkers for den videre ferd. Det lot seg ordne den neste dag. Med nød og neppe. Det var helligdag og stengt, og marinedieselpumpa hadde defekt betalingsautomat. Så drivstoffet ble av det avgiftsbelagte, og måtte bæres over land og løftes ombord. Det var stille på havna, men det striregnet. Etter de nødvendige vendinger tok de seg likevel ut på Sjona. Hu var bare snill, hu. Men det tyknet til over henne, og det var snart ikke særlig mye land å se noe sted. Gjennom grauten gikk de inn under Tomma på nordvestsida og rundet innover fjorden aust av Dønna og vest av Løkta.

Han bygde seg opp for dem mens de var i le av Dønna. Da de rundet søraustpynten og gikk inn i Alstahuagfjorden fikk de han å slåss med. Han kom med han fra sørvest og langsetter fjorden, og han satte opp mye sjø og drev striregnet sidelengs mot dem forfra gjennom været; en alminnelig sørvestpeising til å slite seg sånn rimelig passe ut på.

De fant seg ei vid og smul havn å legge seg til i. Der drev de med sitt.

Den neste dag kom våren. Det var bare blanke godværet hele leia bortover havene. I råsa nord for Kalvan såg de kval. De la seg til der og fisket seg ferskfeskkoking. Det var ei kveite på også, men den kom seg heldigvis av igjen uten at de såg henne; den hadde likevel ikke vært til å få ombord.

Skumringen falt mens de hadde Velfjorden åpen til babord. Lyktene tentes for dem i sundene innom Salhusrogna. De hadde ennå dagslys da de la til kai ved Sjøstua.

Nå fikk vinteren være over for i år.

Dalen

To vandrere i kveldslyset drev med tiden som rant langsomt og stille og vårgrønn nedover den gamle dalen. I skogbunnen lyste det i kvitveis, og i bekkesiklene langs vegen blomstret bekkeblommen. Det nye gress stakk sine strå så vidt opp gjennom matten av fjorårets gamle. Bjørkenes lys farget verden under skyene grågrønn og fuglesangen fylte den med symfonier.

Det går en gammel vei gjennom dalen. Nedi dalen ligger det et par gamle dammer. De hilser fra før i tiden; fra den tid da fallet i bekken videre nedover bergene mot fjorden drev sagbruk og industri som ikke lenger er. Litt oppe i dalen er det ennå liv av folk og fe på en gård. Nede ved den største dammen står en lysløypes stolper og forstyrrer evigheten. Ellers hersker bare tiden her nå; med fred.

De to vandrerne søker freden i seg selv i freden omkring seg. De går vel også og ser litt etter hverandre og seg selv i den. De går over den største dammen og svinger av på stien mot vest på den andre siden. De kommer inn over gjengrodde voller og går stille mellom store graner der skogen lyser i dyp lilla.

Så kommer de til den store vollen nede i dalen. Her har menneskenes tid stanset og blitt stående stille. Husene på vollen står til nedfalls og sukker taust over minner om liv som har svunnet hen i tiden. De to går inn på tunet og ser på det alt og undrer seg. De løfter blikkene og ser Geitfjellets litt fremmede bakside. De er ute i stillheten. Der hverdag ikke er. Her noen likevel har hatt hverdag på hverdag i år etter år som ikke lenger er. Forunderlig. Ubegripelig.

Så søker de stien igjen. Bortenfor vollene faller skogens ro og mørke inn i dem og de vandrer i seg selv en stund.

Der ute går stien etterhvert langsetter lia høyt oppe. Men skogen er så dyp og mørk at man ikke aner hvor høyt oppe den går. Før man med ett er der og kjenner det som en uro i magen hvor høyt oppe man egentlig er.

De gikk fram til gjerdet ved stupet. Langt nede går veien langs fjorden. Utsikten innover fjorden er vid av velstand.

Dette er et luftig sted. Den ene får vondt i magen når den andre bøyer seg over gjerdet og ser ned. En kort stund finner de hverandres hender, og de kysser hverandre litt flyktig der på kanten av stupet.

Så går de den samme vei tilbake gjennom freden, dalen og tiden som der de kom fra.