Hotel Krone

Eingang nur mit gültigem entwertetem Fahrausweis. Mit tar dativ. Sånn skal det være. Barnelærdom. Mafialetto Rubenbauer an Hauptbanhof Münchens hat mir heute das vielleicht beste Schnitzel so weit des Lebens serviert. Den var faenmeg et eventyr den der; to solide såler kjøtt banka og bestrødd og turnert over det som må ha vært fullt passende kjørrel, og stekt potet med fersk timian, rødløk og kvitløk. Stiv og støl etter løping i Englisher Garten for å holde døden på avstand; mat påkrevd. Nå er det kaffe og Strudel mit Vaniliesoβe.

I det store utland får en brått hele utlandet på trynet når en har kommet seg på beina utpå den første kveld. Det går bra på flyet. Det går bra nok på Kastrup eller Schipol. Og på ankomstflyplassen. Flyplasser er som de er. Der er en mest redd bakken den siste kilometer inn, om en har mot til å kjenne etter; og dette motet kommer med årene. Av seg selv.

Men så blir en faen meg kasta ut i det; i farligheter og skræmsler og folk som på alle vis er om seg og for seg for å få noe i seg og på seg. For. Det som er farlig i store mørke fremmede byer i store utland nedi landan, er menneskene der og det de er. De er mange flere enn meg. De er faen meg flere enn enhver. De står der og er konger i sine små riker, og de driter for sikkert i meg, som sitter skremt og halvfull og koper uten å få av meg annet enn ha og ja her og der av og til. Noch ein Bier, bitte. Det gjelder å la frokosten sette seg og la formiddagen komme langsomt i disse omgivelser. Eggene er aldri skikkelig kokt på hotell nedi landan. Er det vanlig at menneskene eter eggene halvrå? Er det sånn det skal være? Vet da faen. Det er kanskje for å sette nervene på høykant at en utsetter seg for sånt reiseri.

Når en nå har har fått møkka av seg utpå formiddagen går det an å prøve å stikke nasen ut i gråværet. En skal jo ha rede litt på hvor en befinner seg også. Så da gjelder det å finne seg en bokhandel. Det er der kulturen bor. Overalt. Der skal det anskaffes: et gatekart, ein Reiseführer des Stadtes, og en noenlunde akademiksk passabel populærhistorisk framstilling av tid, sted og aktuell situasjon.

Her er det nok å ta av da. De har ikke hatt for seg å være smålåtne med ambisjonene i tidligere tider her nedi landan. Dette er det aller midterste og mellomste mellom-Europa. Det var her de fant opp renhetsloven for ølbrygging, og ølet duger ja. Det var vel sant å si her omkring de fant opp de industrielle folkemord også, die Vernichtung; så det er et og annet å tenke over her i disse egner. Bokhandelen er som den skal; fyller fem etasjer med nimbus av kunnskap og viten, og en kan komme til å bille seg inn at sånt noe er verd noe av egen vekt i denne verden mens en er der; naivt nok. På veien dit berget jeg meg i land i et par kirker; St. Michaels og Unsere Liebe Frau. Der inntrer the moments of Zen; korte glimt av innsikt i evigheten. Det er kanskje disse en søker med dette reiseriet. Men dem søker jeg nå ellers hvor som helst, forresten; livets bestandige tema og varige motivkrets.

Jeg tror ikke på Gud nå for tida, men setter meg gjerne i den ytterste dags sammenheng for å kjenne at væren og æren er mer enn mat, drikke, parring og makt. Velkledde er for den saks skyld Bayerns damer. Ytterst velkledde. At de orker. Og noen er jo også riktig skjønne. Det er sant å si dette Zen en kanskje søker med alt; altså ikke de flotte damenes forgjengelige skjønnhet, men glimtene av innsikt i evigheten; den tilstand der eksistensen hviler i seg selv, og ikke skal noe annet sted. Nå. Så. Darum ist die Banane krum.

Men altså. Nattportieren på Hotel Krone er en smule exhibisjonistisk. Det må kunne sies. Det er et understatement, forsåvidt. Hotellet er rent og velholdt, men har nok sett sine glansdager. Portieren er kunstferdig frisert i hår og øyenbryn. Det er tepper på gulvene, og altså halvråe egg til frokost. En stotrer i vei på sin ungdomsskoletysk, for engelsk behersker han ingenlunde. En finner da ut av det. Weiβbier gibt es immer da. Gut. Vielen dank. Bitte.

En skal jo gjerne ha fått litt vett på det før en får likskjorta på. En dannelsesutflukt av og til er ikke av veien. En legger seg til litt i rommet på loftet i Hotel Krone og gir seg lesningen av geografi og historie i vold. Litt ubegripelig er det meg dette sted litt midt i huttaheiti; en by halvstor med London som ikke har mye mer enn det lukrative tilsynet med passasjen over en bekk å takke for sin tilblivelse og fremvekst. Men duverden hva den siden bidro med; her ble det moderne Europas apokalyptiske tragedie til; og en og annen av Europas triumfer også, men mer i det skjulte. Jeg får prøve å komme meg innpå det der litt, så jeg får noe mer og annet med meg hjem fra Hotel Krone enn skjerpet fremmedfrykt og styrkede fordommer.

I luntetempo går det gjennom Englisher Garten. En løper ikke lenger akkurat som om en har døden i hælene, selv om det vel nå om dagen nettopp er derfor en løper. Men det gjelder vel også vel så mye at livet nå om dagen må fordøyes. Det verker i leddene mellom småknoklene i fotroten, og mens en ikke har stort annet enn dette å bekymre seg for på ferden gjennom edelløvskogsparken, rister livet seg på plass inni en, og legger seg i ordnede lag nedover i sjelen. En finner freden, og gledes over den enkle glede at steget stadig løfter, dog tyngre nå enn før, men det mest fordi det nå har tyngre å løfte, og ikke fordi det som sådan duger dårligere. Godt.

Den midlere middelaldrende middeleuropeer løper ikke. La oss si det er en han. Han sitter stille på en benk i denne digre engelske haven og leser die Zeitung, og kikker av og til opp over brillene og ut over plenene. Han er velkledd; benklær i tykk cordfløyel, jakke i vadmel, og godt, dyrt og fornuftig skotøy; ikke under 300 euro. Og hatt; en lyst jordfarget hatt med bred brem og en liten fjær i båndet; sikkert dyr,- jeg aner ikke hva den kan koste; jeg vet ikke hva hatter koster, har aldri  måttet vurdere hattepriser; men sikkert ikke under 300 euro, for hodeplagget heller. Han har en hund som ligger fri ved hans føtter; en spaniel eller en setter,- brun, og blank i pelsen, klok og lydig. Sånn er det gode liv her. En kunne komme til å undres over hvordan den er skapt, den merverdi slike kostymebudsjetter må være høstet av. Impertinens er vel dog slik undren her. Herren ser ganz gemütlich og litt forundret på løperen i parken. Han er et sinnbilde på middelaldrende europeisk suksess, der han sitter; den gode borger; respektert, formuende, litt misunnt; et kulturmenneske som venter på Godot.

Gråværet har siden drevet over, og oktoberfullmånen kom en kveld opp over byens spir og tårn. Man vandrer etter kveldsmåltidet en kveld alene gjennom byens gater under denne, og kjenner at det naturligvis også i München kan lukte frityr, falafler, urin og hasjrøyk. De gode borgere av Bayern rår ikke med alt utrykk for das Leben her. Menneskene er ikke lenger så fremmede og farlige mer, og med ungdomsskoletysken går det nå på et vis. Jawohl.

Så står en der i Kaufingerstraβe om kvelden mellom de stengte kles- og skomagasiner med de heller stive priser; og lytter til gatemusikk,- av Mozart, Brahms, Offenbach og Bizet. Livets hittil mest kostbare par sko er anskaffet her i forrtningstiden på en tidligere dag. En loslitt kvintett med fløyte, fiolin, cello, kontrabass og klaver har satt hatten ut, og samlet seg et publikum i gågaten. Gatemusikantene spiller helt forbløffende godt, og en lar seg henføre. Det er seks grader og nordavindstrekk. Musikken er min; Rondo alla turka, Ungarsk dans nummer fem, Barcarole, overtyre til Carmen. Musikken er vår. Den gjør at døden fortsatt holder avstand. Det er ingen her som er flere enn meg mer. En er bare for seg selv. Det er som det er; tingenes rådende orden.

Så går jeg hjem til Hotel Krone.

Det er ikke til å komme utenom. Mann mussen die Bahnhöfen besuchen. Genau. Et menneske skal være glad det vet det kommer hjemmefra. Så går jeg da siden hit og spiser og ser på togene og menneskene og setter noen ord sammen.

Under en blyhimmel

Hva skal vi nå ta oss til? Når tanken står stille under denne blyhimmelen?

Vår lille verden har gått grusomt i stykker.

Norge sørger, og ingen sorg vi har kjent er som denne. Den er overalt og i alt for alle.

For nesten enhver gjelder at noen vi kjenner eller kjenner noen som kjenner, er direkte rammet av det grufulle. Og ondskapens og menneskeforaktens vesen har materialisert seg i handlinger uendelig langt bortenfor det allment fattbare. Vår folkesjel og vårt levevis og våre felles verdier og vår samfunnsintegritet er krenket i ideologisert vanvidd; i hat forsøkt legitimert av bunnløs forakt for alt menneskeverd.

Det er ikke til å ta.

Vi er i en forfatning som krever av oss det beste i oss for å få oss til å ta oss videre. Det er ikke lett å kjenne visshet for at en har det den tunge tid krever. Min penn og min forstand og mine kunnskaper er det beste jeg har. Det gir meg mitt levebrød å bruke disse evner. Jeg vet ikke nå å kjenne trygghet i penneføringen. Forstanden strekker ikke til for å begripe. Kunnskap og gammel erfaring hjelper ikke på den nagende uro i sjelen; på den bunnløse tristhet.

En må som best en kan prøve å stå oppreist på de bein en har; forsøke stole på at de bærer inn i en framtid til å leve i.

Håp. Kunnskap og gammel erfaring lærer at vonde minner blekner og at veier går videre fra alle vonde veiskiller. Også de som er så vonde at de ikke er til å komme seg forbi med full verdighet og intakt integritet.

Sorg leger sår. Den gode grå hverdag vender langsomt tilbake. Vi vil snart få annet å tenke på igjen, i dager, uker og år som kommer. Noe gledelig. Noe vanlig. Noe godt. Noe trygt.

Vi er en underlig og snill og naiv liten nasjon. Vi kan være selvgode, ufordragelige og kranglevorne. Vi er kjølige og distanserte og sky. Men vi kan nok sies stort sett å ha et godt og omsorgsfullt hjerte. Når det røyner på bruker vi å bry oss; både med andres, og om hverandre. Vi er ikke alltid bare oss selv nok. Så veien gjennom tiden bringer nok også oss videre.

Men det er noe med den navnløse sorgen over det som er for vondt til at det finnes begreper om det. Det lar seg ikke så lett snakkes om, det som gjør alle store ord fattige, hule og meningsløse. Faklene slukner. Den store sorg- og samholdsretorikken stilner. Rosene visner. Erkjennelsen er: dette marerittet får vi ikke til å gå over ved å skifte kanal. Not made for televison.

Sorgen klinger i sjelen. Den gjør ensomheten mer ensom. Den gjør utilstrekkeligheten mer utilstrekkelig og tausheten enda mer taus.

For dette må vi ty til hverandre. Vi har ingen andre. Det er for hverandre vi er til. Det er hverandre vi må ta vare på nå. Annet vis har vi ikke til å ta vare på oss selv.

Medfølelse. Døden er ubotelig. Unge liv er borte for alle tider. Det er ikke til å bære. Men noen av oss må.

Det er ingen smal sak å trøste denne lidelse. Det er ingen smal sak å bøte terrorens skade på de overlevende. Det er ingen smal sak å trøste det savn som rammer dem som nå er dømt til å overleve sine barn. Jeg vet ikke hvordan det skal kunne gå til. Tung er denne børa, og noen vi kjenner må bære den lenge.

Vi andre får by dem oss selv. Ikke vårt hat mot misdederen, men oss selv. Ærlig og redelig oss selv. Så kan kanskje sorgen få lege sår med ny tro på mennesket, og ikke med hat og bitterhet som får få ødelegge enda flere liv.

Oss selv. Så små vi enn er. Vi har ikke annet å by.

Verdighet. Det er ikke meg gitt å forstå misdederen. Jeg vet hva han heter. Jeg vet ikke hvem han er. Jeg tillater meg å finne ham alvorlig villfaren og aldeles ødelagt i kjærlighetsevnen. Hans ideologi må kunne avskrives som paranoia.

Norge er et sivilisert samfunn. Det er ingen gammeldags bananrepublikk uten rettsikkerhet, og med rettsprosesser drevet av hat. Misdedere tiltales, dømmes og straffeforfølges etter lov og dom her. Vi lynsjer dem ikke.

Vi må ta oss i akt. Skal vi holde sivilisasjonen høyere enn den ideologiserte menneskeforakt og det doktrinære hat, må vi klare også å innrømme misdederen hans menneskeverd. Det må vi gjøre for å ta vare på oss selv.

Og vi vinner ingen åndskamp mot hat og vanvidd ved å be oss fridd fra å se det. Denne ondskap tier vi ikke i hjel. Vi er en kulturnasjon. Vi overvinner den.

Vi er den suverent overlegen. Mindre enn det kan vi ikke gi oss lov til å tro. For den framtids skyld som vi nå må gå oppreist inn i på våre egne bein.

Under den himmel vi har.

Noe må sies der ingen ord er

En har nå slikt å gjøre og slikt å føre. Det får få stå i dag. Grå og tung henger en blyhimmel ned over hodet; innendørs som ute. Den tynger skuldrene og klemmer brystkassen og kvalmer; og gjør alle gjøremål meningsløse og alle gjerninger fåfengte.

I dag må det bare få være sånn. Det vil gå over en gang. For meg og mine.

En hærskare unge mennesker er myrdet. Landet er sprengt. Noe må sies der ingen ord er. Ubegripelighetene må begripes. Jeg vet ikke hvordan det skal kunne gå til.

Det framtrer et bilde av en åpenbart alvorlig personlighetsforstyrret og politisk villfaren vestkanttaper som skaper av den umulige dagen. På egenhånd eller sammen med åndsfrender.

Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Vi har vel kanskje alle vårt. Slik alle de andre har sitt. På hans skriverier på Internett å dømme, mener den pågrepne mye rart og brunlurvete.

Kaldblodig avretting av titall på titall av unge krever dog mer brensel enn det. Det krever at ingen empati rår. Det er et kjent individuelt sykdomstrekk, og sånn er det med en og annen; til å begripe i teorien og knapt nok til å behandle.

Det et det ideologiserte hatet som rettferdiggjør alt for bæreren, som er sykdommen vi ikke bør ville vite av; hva enten ideologien er personlig eller kollektiv.   

Katastrofen er her. En grufullt vond ulykke har skjedd.

Sørover

Ja. Vel. I fire dager hadde de hatt landligge på grunn av nordvestkulingen som i støytan hadde vært både stiv og sterk. Skulle de komme seg både avgårde og fram måtte han løye og dreie snart. Men luftmassene hadde ikke helt villet skape seg til. Noen småglefs fra aust ville de godt kunne tåle. Men pålandsvinds kuling på dette viset i dag etter dag var ikke til å rå med med trivsel i småbåt. Helst kunne han nå gjerne roe seg helt. Da ble det virkelig full stas å ta seg søretter leia ombord i denne.

De ga seg i vei en formiddag han vel hadde dreid mer enn han hadde løyet. Ut av havna og mellom skjærene den aller første biten lot han dem i fred. Men da de gikk forbi skagen og ble åpne for fjorden fra aust, ga han dem et solid tupp i babord skinke og gjorde seilas på autopilot umulig. Skipperen måtte slåss med roret uavbrutt for ikke å la seg gire ut av kurs av den krappe sjøen som nok ikke ville dem vondt, men som frøste ertent nok etter dem opp mot Arnøyene.

Det sto på en times tid med denne rævtuppinga. Så gikk de inn i sundene der og fant flatt hav i solskinn, og møtte nordgående som passerte i råsa austafor. Da de var igjennom og kom ut på fjorden hadde han lagt seg ned og var snill og god. I hele den timelange ferd ut den vide fjord med de bratte kyster var han helt flat. Først helt ute i fjorden bød ham dem litt opp til dans; men det var en langsom vals til rytmen av gammelt vær som hadde blåst seg opp andre steder, og som det nå var bare dønningene igjen etter der inne ved kystene.

De rundet odden og gikk inn i sundet til fjorden innafor værene. Da var ettermiddagen blitt grå, og kom med varsel om vær fra vest. Sjøen lå oljeblank, og lyset over den var lysegrått og stålblått.

De ble innhentet av en totusentonner med skrog som lagde mye i hekksjø i de fjorten knop den vel holdt. Brua ble ikke var den før den var kommet godt opp på babordsiden; og de måtte gjøre unnamanøver i sirkel mot styrbord for å slippe å ta hekksjøen sidelengs og få kahytten ommøblert av rulling. Det slapp de unna helt på hekta, og kom seg inn hekkbølgen med stavnen vinkelrett på. Bare noen peanøtter flyttet på seg ombord av stampingen den plaget dem med. Skipperen var svært fornøyd med skuta og manøveren; rorvakten litt bestyrtet over den brå tilkomst av manøverens nødvendighet. Det gikk bare godt.

På en holme de seilte tett ved satt en havørn og voktet på dem og passet eggene.

Litt lenger bortover fjorden fikk de Kalsholmen fyr godt ute på styrbord. Der kom vestaværet på dem med nedbør og småskvup. Det var godt til å ta, men dagen begynte å bli lang nok. Skipperen hadde en kompis borti øyværet bortafor der. Det høvet godt å søke ham opp. Når de nå først likvel var på disse kanter. Det er ikke hver dag.

De tok mat og drikke med på land fra skuta, og holdt restemiddagsgilde. Og fikk siden sett seg om på stedet. Det er en evenyrholme uti havet som byr på å kunne leve det gode liv.

Deres skip var lastet med mangt og meget. De tok det ut på havet i godvær godt utpå neste dag. Der seilte det lenge lastet med stillhet. Det gikk gjennom Svinværet og rundet den norske løve nordvest av venstre forpote. Det sto med rederen til rors gjennom skjærgården vest av løvemanken og videre gjennom sundene og over fjorden under Hestmannen. Det tok seg inn mellom Kvarøyene og så mot vest og sør inn det ureine farvannet som er innselingen til Onøy fra nord. Der skein det vakkert kveldssol. Her kjenner ikke besetningen så svært mange andre som har vært.

Der la de seg til for natta og var i behov av mer bunkers for den videre ferd. Det lot seg ordne den neste dag. Med nød og neppe. Det var helligdag og stengt, og marinedieselpumpa hadde defekt betalingsautomat. Så drivstoffet ble av det avgiftsbelagte, og måtte bæres over land og løftes ombord. Det var stille på havna, men det striregnet. Etter de nødvendige vendinger tok de seg likevel ut på Sjona. Hu var bare snill, hu. Men det tyknet til over henne, og det var snart ikke særlig mye land å se noe sted. Gjennom grauten gikk de inn under Tomma på nordvestsida og rundet innover fjorden aust av Dønna og vest av Løkta.

Han bygde seg opp for dem mens de var i le av Dønna. Da de rundet søraustpynten og gikk inn i Alstahuagfjorden fikk de han å slåss med. Han kom med han fra sørvest og langsetter fjorden, og han satte opp mye sjø og drev striregnet sidelengs mot dem forfra gjennom været; en alminnelig sørvestpeising til å slite seg sånn rimelig passe ut på.

De fant seg ei vid og smul havn å legge seg til i. Der drev de med sitt.

Den neste dag kom våren. Det var bare blanke godværet hele leia bortover havene. I råsa nord for Kalvan såg de kval. De la seg til der og fisket seg ferskfeskkoking. Det var ei kveite på også, men den kom seg heldigvis av igjen uten at de såg henne; den hadde likevel ikke vært til å få ombord.

Skumringen falt mens de hadde Velfjorden åpen til babord. Lyktene tentes for dem i sundene innom Salhusrogna. De hadde ennå dagslys da de la til kai ved Sjøstua.

Nå fikk vinteren være over for i år.

Dalen

To vandrere i kveldslyset drev med tiden som rant langsomt og stille og vårgrønn nedover den gamle dalen. I skogbunnen lyste det i kvitveis, og i bekkesiklene langs vegen blomstret bekkeblommen. Det nye gress stakk sine strå så vidt opp gjennom matten av fjorårets gamle. Bjørkenes lys farget verden under skyene grågrønn og fuglesangen fylte den med symfonier.

Det går en gammel vei gjennom dalen. Nedi dalen ligger det et par gamle dammer. De hilser fra før i tiden; fra den tid da fallet i bekken videre nedover bergene mot fjorden drev sagbruk og industri som ikke lenger er. Litt oppe i dalen er det ennå liv av folk og fe på en gård. Nede ved den største dammen står en lysløypes stolper og forstyrrer evigheten. Ellers hersker bare tiden her nå; med fred.

De to vandrerne søker freden i seg selv i freden omkring seg. De går vel også og ser litt etter hverandre og seg selv i den. De går over den største dammen og svinger av på stien mot vest på den andre siden. De kommer inn over gjengrodde voller og går stille mellom store graner der skogen lyser i dyp lilla.

Så kommer de til den store vollen nede i dalen. Her har menneskenes tid stanset og blitt stående stille. Husene på vollen står til nedfalls og sukker taust over minner om liv som har svunnet hen i tiden. De to går inn på tunet og ser på det alt og undrer seg. De løfter blikkene og ser Geitfjellets litt fremmede bakside. De er ute i stillheten. Der hverdag ikke er. Her noen likevel har hatt hverdag på hverdag i år etter år som ikke lenger er. Forunderlig. Ubegripelig.

Så søker de stien igjen. Bortenfor vollene faller skogens ro og mørke inn i dem og de vandrer i seg selv en stund.

Der ute går stien etterhvert langsetter lia høyt oppe. Men skogen er så dyp og mørk at man ikke aner hvor høyt oppe den går. Før man med ett er der og kjenner det som en uro i magen hvor høyt oppe man egentlig er.

De gikk fram til gjerdet ved stupet. Langt nede går veien langs fjorden. Utsikten innover fjorden er vid av velstand.

Dette er et luftig sted. Den ene får vondt i magen når den andre bøyer seg over gjerdet og ser ned. En kort stund finner de hverandres hender, og de kysser hverandre litt flyktig der på kanten av stupet.

Så går de den samme vei tilbake gjennom freden, dalen og tiden som der de kom fra.