Einsemda

Den som kan få min tid til å komme hadde vært hos meg og vendt et blad på min kalender. Kalenderbladet hadde blitt hengende igjen i februar; eller når det var,- min kalender er sjelden a jour med tiden; dagene kommer så allikevel og går i den dont vi fyller dem med.

Vinterbestigning av Storheia skjedde i år på palmesøndag. Storheia er til å holde seg fast i hva enten tid kommer eller går. Som Venus på himmelen er det.

Jeg har for meg at det godt kunne hete Einsemda borti der,- innunder Storhei-toppen på vestsida. Eller Røynda kanskje. Men nei, det får bli Einsemda. Det er et godt ord. Vinterstid bruker jeg å ta meg ned derfra den vegen. Det er visst vanligere å gå opp der, og å kjøre ned igjen på østsida; men ikke jeg. Og ikke i år heller.

Vi hadde egentlig planlagt det sånn denne palmesøndagen. Min unge turkompis var dog ikke kjent med alle terrengdetaljene på heiene. Og la i vei godt utenfor kaukhold foran meg til vi hadde kommet helt til foten av kneika på østsida. Så det ble som det brukte. Vi kleiv opp fra øst og steg ned igjen mot vest. Medsøles, heter vel det. Opp kneika ble han straks vekk igjen, min kompis og mitt avkom. Det blir vanligvis litt damp i blåsteren i hvilket lokomotiv som helst opp den kneika der; guten la i vei og kleiv til topps, mens kjentmannen måtte stoppe og opparbeide damptrykk flere ganger opp lia. Slik blir det vel også som det skal når tid går.

Det var helt vindstille på toppen, og blankstilla på fjorden under oss. Palmesøndagen var grå. Det var ingen sikt bortover de blånene med Trollhetta og Sylmassivet og Skarvan og Frohavet som en kan se der i klarvær. Men vi så dit vi trengte; inn i oss selv og hverandre det vi formådde. Sammen. Dagen sto igjen etter oss i tid og evighet med den mening vi lot den gi oss. Påskesol var ikke påkrevd.

Einsemda er et godt ord når en kan la det bety fred. Bortover heiene framover fra brattkneika ned fra Storheia er det noen små tjønner, vide myrer og noen snaue rabber bortetter; ellers ingen ting. Jeg har gått der under en høg himmel jeg har hatt for meg selv mang en gang. Den flyktige store følelsen av bare å være til, som bor i freden under den himmelen der, den er sannhet og virkelighet. Den skulle jeg gjerne kunne dele med mine og gi fra meg til verden.

Derfor kanskje disse linjer; som naturligvis helt håpløst ikke strekker til.

Skata

Denne uka er det Vesterålen.

På Langøya ligger det et fjell som heter Skata. Det er tilgjengelig for de fleste alminnelig gangføre som ikke er mer enn måtelig høyderedd. Fra Stokmarknes kan en se det i nordøst, som en regelsmessig pyramide. I dag skein det av snøkvitt i arktisk vårlys der. Det er neppe noe skiturmål; jeg har ikke prøvd. Men på skoføre en god dag er det en stastur for både liv og lemmer. En går opp fra Rise på veien mellom Sortland og Stokmarknes. Kneika opp fra dalen er bratt, og gir gode bevegelser i belgen; en kan gå seg inn i noe myrlendt og kuppelsteinsbunnet småbjørkeskog om en holder for langt inn i dalen. Oppe på ryggen er det en fin kam å gå på. Oppunder mot toppen er det litt luftig mot øst, men ikke så det svimler vesentlig; jeg er ikke uttalt høydesterk. På toppen er det utsyn over hav og øyer i et eventyrrundskue; jeg er i tvil om det i det hele tatt er mulig å se fastland derifra.

Vesterålen er et øyrike en bra bit unna landfast Norge; vesentlig mer snobbete og selvbevisst enn det litt attgløymte Helgeland, men likevel ikke så jålete og internasjonalt og enestående i selvbildet som den mer berømte fogderigrannen Lofoten.

I disse strøk av verden både fanger og eter man kval. Godis. Og boknafesk. Drops. Og sommersei. Snaskens og snadder.

Leia gjennom Vesterålen kommer inn gjennom Raftsundet. Motstrøms skal en ro hardt her; bedre å vente til strømmen snur ved halvflødd eller halvtfalt. Hurtigruta stikker inn i Trollfjorden før den går igjennom, og tar seg naturligvis igjennom det som måtte være av strøm. Kommet gjennom Raftsundet går leia videre på flate og vide fjorden nordetter, til den blir trang og grunn i Risøyrenna, som leder ut på Andfjorden og inn i Troms.

Ei vakker sommernatt jeg gikk hjem fra puben Rødbrygga på Stokmarknes traff jeg en kar på samme hjemtur i Markedsgata. Han var ikke tung i snakketøyet, og spurte straks hva jeg var for en kar og hva slags ærend jeg var ute i. Joda, jeg formidlet nå litt av mitt.

- Har du lyst på sommerseimølja, sa han.

- Javisst, sa jeg. - Bestandig det. Sommer som vinter.

Det var litt utpå natta, det der.

- Javel, mente han. - Da drar vi og fisker da. Så sa han hva han het.

Ja, det gikk jo an. Det var helg og fri neste dag og finvær og lys julimorgen.

- Vi må ha drosje.

Drosje kom det. Heimom til ham etter bruk for vi.

Og av sted til Melbu bar det. I samme stund nesten. Gjessvinn kar, han der.

Vi ble kjørt ned til båthavna og gjorde opp for skyssen. Og så om bord. Og utpå. Kommet et lite femminutt utpå fjorden mente skipperen det var godt me. Vi var altså bare oss to. Båten var godt brukandes og godt spent akter; vi for blankstilla bortetter litt fortere enn vi strengt tatt behøvde.

- Har du hatt hall? Spurte skipperen.

Jeg trodde ikke jeg kunne skryte på meg noe særlig hall, nei; singel aleinamann som jeg stort sett var.

- Fisker vi kveite da? Undret jeg; ikke helt tapt bak ei handvogn sørpå heller.

- Speller ingen rolle! Godt hall høver for all slags fiske. Men drit i det. Jeg har rede på godt hall, jeg, og jeg har nettopp vært der. Hiv ut bruket. Her står seien!

Ja, dæffen du. Den gjorde så, ja. Det måtte sannelig ha vært seihallet sitt, det ja. To kast ut med juksa; ein stamp med fine femkilos inn over ripa; ingen på pilken, men ein på kvar makkangelen oppetter. Veldig djupt var det ikke, men tungt å dra og varmt under trøya.

- Javel. Stopp. Øl nå. Sa skipperen. - Her. Vi kan ikke bli stående i heile formiddag å gjøre opp sei vi ikke makter å ete. Hepp, hepp.

Så lå vi utpå der litt og filosoferte. Kika på Skata og Strøna og Husbykollen og Møysalen, og frøys litt i nattmorrasbrisen med hver vår kortpils. Bare lekkert var det. Jeg minnes ikke sikkert hva det var vi snakket om.

Kommet med drosje tilbake igjen i nesset gikk vi mot full morra. Det gikk en time til før vi hadde fått kokingen fra heimesjyen på plata. Vi huserte såpass mens vi sto og gjorde opp at det ble liv på loftet. Min fremmede venns gamle mor kom ned i morgenkåpe og tøfler, hilste høflig, ristet nesten usynlig på hodet og ga seg med i oppgjøringen. Kjæresten til skipperen, muligens hun med det himmelske seihallet, kom også til et eller annet steds fra før poteten var ferdikokt.

Det lå et lite lass med seifilet igjen på benken der etter den festen.

Frydefullt og andektig åt vi fersk sei, lever, nypotet og flatbrød mens verdensfreden rådde omkring oss.

Noe senere tok ferskfesksaligheten meg. Og langt senere på dagen besteg jeg kanskje Hallartinden; og aleinamainnssorg og skallebank forgikk meg nok for visst.

Helgeland III

Hysværet og Vegaøyene tilhører i dag verdensarven. Dunværtradisjonen holdes ved like her; kunnskapen er kulturarv. Ærfulgen hekker i hus bygd av folk, og betaler for stell og vakthold med verdifull dun. Næringsveien er eldgammel, og omtales av Snorre i Olav den Helliges saga, der krangel om dunvær avstedkom manndrap og blodhevn. Av et ærfuglreir kan det sankes 15 gram dun; til ei dyne trengs det et kilo. Edderdunsdyner koster 30 000 kroner; dyr anskaffelsespris og stor luksus, men dårlig timepris for ærfuglrøkteren, som må hente dun av 60-70 reir for å få til ei heil dyne. Noen sjeler brenner for saken; heldigvis og ære være.

Øyene er mange og lave. Havet er grunt og leia kronglet og trang; fluer og tørrfallsskjær å gå seg opp på i søkk og kav. Motorbåten Rattatta har flaggskipper oppvokst i båt; han står han godt av i alle forhold til havs. Rederen selv er bygut, naturlig landkrabbe og klossmajor, og rår helst med båten i godvær.

Det var en annen gang det var sørvestkuling og regn og grisevær. Båten seilte med rederen til rors og ung urban matros på dekk i Meløy. Det er Salten i dag. Men for sjøfarende får det her være Helgeland der. Nordre Helgelandsflesa var forlengst passert på sørtur. Båten var nettopp overtatt av rederen, som der og da følte båten bra mange fot for lang, og elementet litt mer urolig enn forutsett. Vi hadde hastverk; hadde et fly til Kreta som måtte nås lenger sør i landet om noen dager. Da han kom settende med kulingen hadde vi Åmnøya på lo side, og hadde ennå smult farvann. Bolga svevde over kov og drefs forut til styrbord.

Vi gikk gjennom Åmnøyhamn og fikk kulingen midt i fleisen. Han kom langsetter Rødøyfjorden og grov opp stor sjø å stampe i. Den nybakte reder fikk sitt svare strev med å dreie ror. I skrekkblandet fryd bakset vi oss til nyskapende bannskap i en drøy times tid fram gjennom alt vatnet som drev omkring i luft og hav, og holdt Rødøyløva opp forut etter beste evne. Alt løst ombord flytta på seg til stadighet. Rederen svetta litt på nasen. Da vi kom innunder Rødøya hadde vi fått nok av hele Helgelandsleia, det jævla tykjeværet og den satans sjøgangen det var umulig å kjøre båt i. Vi ville i havn.

Havn fant vi på Rødøya. Vi fomla oss inn. Vinden var stiv og sterk, men i havna var det smul sjø. Det kom er kar på brygga og tok tamp. Rederen til rors fikk småbleik og lett forlegen bakset fartøyet inntil etter å ha latt seg ta av vinden og drive av et par forsøk først. Godt ilandkommet sa rederen til karen på brygga, at aldri skulle han ut i denne båten i sånn sjø igjen. Karen så bare rart på ham; som om det der var noe, liksom; og det var det da heller ikke, har det vist seg på senere artigheter.

Vår hjelper på brygga betjente banken, butikken, dieselpumpa og båtanløpet på Rødøya også, og berget altså sjøblaute byfanter til kai når det måtte til. Og sånn er det; jo mer avsides og til jo mer ukristelige tider, jo sikrere er det,- det kommer en kar på kaia og tar tamp når du anløper; livet ved havet lærer at vi overlever bare ved å hjelpe hverandre. Det sitter i kropp og sjel.

Vi handlet, kokte og åt godt, og gikk tidlig til ro ombord i kulingen. Dagen etter hadde jævelen dreid og kom fra nordvest. Vi hadde han i styrbord skinke hele veien til Sandnessjøen; og måtte slåss med ham over Sjona og i Rankroken. Men rederen var blitt sikrere til rors, og matrosen tøffere på dekk; båt og mannskap sto han bare godt av; vi kokkelerte og drakk kaffe og levde som anna folk ombord. Utfor Sandnessjøen ble vi likevel lei av han. Vi gikk til kai, gikk i land, og åt middag og drakk øl på restaurant.

Neste dag fikk kulingen bare ha det så godt. Vi gikk inn under Helgelandsbrua og inn Leirfjorden, gjennom Sundet og ut Vefsnfjorden, godt i le for sjø og kuling innafor Alsten med de Sju Søstrene på; sneik oss videre langs Vevelstadlandet i stille, vakkert vær med en og annen lokale regnbygen. Kulingen hadde roet seg. Han sparka oss i ræva med sjø fra i går over Velfjorden, men inn Tilremsfjorden falt han sammen til kald og klar blansktilla.

I vakkert høstvær gikk vi til Viksjøen for pils og fotballkamp på TV på puben Lille Laila, nå desverre henfaren; dagen etter gikk vi til Trøndelag, og kom oss videre til Kreta just som berammet.       

Helgeland II

Ylvingen kan formodes å være det sted i Helgeland som noensinne har vært aller mest i sentrum for sin samtids oppmerksomhet. Øya ligger i Vega kommune, og er bebodd av noen sjeler. Den kommer opp i leia på babord side når en etter passering Brønnøysund holder kurs noen små grader øst for nord. Nok om den. Den kjenner alle nå. Holdes kursen videre etter passering av nordspissen av Ylvingen kommer en opp i Lisøyråsa, og får etter hvert Skålvær på babord.

Det er et Helgelandseventyr. På en holme midt uti havet står det ei kvitmalt kirke, nesten aldeles for seg selv. Det er ikke stort annet der, og en tenker nok at i denne sekulariserte og gudløse tid er det neppe stor trengsel på kirkebakken der hver eneste søndag. Men Herren har altså en gang rådd for sine uti havet her. Kirkebygget er en langkirke i tre med plass til 200 personer, oppført 1889 for Lofotpenger. Som så mange andre holmer var stedet en gang det viktigste handelssted langs leia. Det høver å hilse et signe strevet til de tomme husene når en seiler forbi.

Vest for Skålvær og nordover fra Vega ligger Vegaværene. Det er en hel hop av dem; dunvær og eggvær, og en og annen fisken. Jeg kom til Hysvær med følge en sommermorgen før sola rant. Vi tok oss inn dit og fant fram til ei brygge vi kunne ligge ved. To gutter sov i køyene. Fire voksne steg i land. Og da rant sola; bare ørlite østenfor nord, og mytiske norske kystprofiler lyste opp; Træna, Lovunden, Sju Søstre. Det var et øyeblikk for evigheten. Vi tok en øl i morrasola.

Den største av de sju søstrene i Alstahaug heter Botnkrona. Hun er penest på avstand, men lar seg godt bestige; det gjør de alle sju, i samma vendingen også, så å si, hvis en evner å stå ut med dem alle på en gang. Jeg nøyde meg med Botnkrona og den neste i rekka, Grytfoten; ikke rare navnene på så vakre damer det der, men sånn er det. De er noen digre svaberg, nesten fri for mold, mose og lav, kronet på toppen av 300 meter høye storsteinsurer. Jeg og junior gikk opp der en sommerdag med nokså mye østavind. Vi gikk oss møre i armer og bein og hode i den lange nedoverbakken ned igjen. Åh hjelpe meg. Det var vel gangsperra si, den dagen ja.

Vi hadde egentlig losji i lavvoen vår. Men vi så det ikke likt å hvile ut på grasbakken inni der da vi kom oss dit. Vi rev den og pakket den rent nødtørftig inn i bilen, og bega oss til Helgelands beste hotell, hos Fru Haugan i Mosjøen. Der gikk både far og sønn tidlig og utmattet åt umiddelbart etter dusjen.

Disse linjer hitsettes fra en rom på Fru Haugans hotell. Det regner, blåser, og er riktig utrivelig ute. Mer om Helgeland følger siden. Følg med om du liker det. Her.

Helgeland I

I dag vil jeg skrive om Helgeland. Jeg er i Mosjøen. Det er et trivelig sted. Det snør i tette byger. Widerøe fikk meg ned hit; på Kjærstad mellom to byger. Gikk bare godt, det. Det har alltid gått bare godt med Widerøe og meg. Ned har vi i alle fall alltid kommet oss; selv om det har skjedd at det ikke alltid har vært der vi hadde blitt enig om på forhånd. Og ja, det har også forekommet at de har latt være å ta meg opp, og sendt meg bortetter bakken mellom flyplassene, det var vel ikke helt tanken med luftfarten, egentlig. Men sånn kan det gå. På Helgeland og hvorsomhelst.

Helgeland er et digert land. Ikke digert sånn som Russland eller Canada. Men digert på sitt vis, lell. Vefsna er ei diger og mektig elv; Torghatt-hølet er et digert høl; de sju søstrene gjør et digert og mektig inntrykk; Lovunden er en diger holme. Helgeland er digert for øyet; digert er havet og diger er himmelen. Og i landet innenfor og under er det da også plass nok.

I sør begynner det vel forsåvidt i Bindalen. Men strengt tatt begynner det vel ved søre Helgelandsflesa vest av Sør-Kvaløy i det helt utmerkede Sømna. Bindalingene er blitt en slags trøndere de nå, når ferdselen går etter veier til lands. Det er radigere til Namsos og Rørvik, enn til Brønnøysund, dit en må med ferje for å komme seg.

Ved Helgelandsflesa kan det stå fin storsei. Leia går forbi her, og utover havet ligger Helgelandsskjærgården strødd som tusen drops utover parketten vestover og nordover. Etter landeveien riksvei 17 begynner Helgeland for min del rett innunder Heilhornet, der utsynet og lyset åpner seg mot nord; grått, blått, okergult og rødfiolett.

I Mosjøen bor man på Fru Haugans hotell. Hotellet er fra 1794, og er Nordnorges eldste, anlagt og drevet fram sammen med utviklingen av Mosjøen som handelssted. Dit kommer man seg ikke etter riksvei 17. Fru Haugans ble hotellet i 1884, da Ellen Haugan fra kjøpte det usett etter annonsering i Aftenposten, forlot Ålesund og slo seg til i Mosjøen. Det har siden vært drevet av kvinner i fru Haugans etterslekt i fire generasjoner. Det ligger i Sjøgata; fine gamle hus som danner en pittoresk koloni der det utøves noe muligens litt overvintret kunsthåndtverk. For den som liker sånt er det vel lekkert nok. Men gata er fin. Fru Haugan har ellers et flott kjøkken og en utsøkt karamellpudding; jeg tør påstå meg å være en kjenner av puddinger. Denne: Terningkast seks. Ubetinget.

Leia nordover fra Helgelandsflesa går på sin side i Torgfjorden; Lekamøya for babord låring; Torhatten etterhvert for babord tvers. På styrbord kommer Lyngværet opp. Et eventyr. Innafor det igjen ligger Vennesund, som er motorbåten Rattattas hjemmehavn.

I Torgfjorden gikk skuta med rederen som passasjer og flaggskipperen til rors en gang i ei sommernatt seg inn i en flokk småkval. Det var et Helgelandseventyr. Men da var vi på sørtur. På nordtur samler herligheten seg i Brønnøysund; hurtigruteanløp, flyplass, lege, pol; og registre, vissnok i internasjonal toppklasse; jeg står der for å la meg telle, og sikkert nesten alle andre eiere av verdifullt og verdiløst løsøre og annet habengut også. Noen helt skamløst lite severdige bygninger huser etablissementet. Jeg kjenner noen som mener at slik arkitektur burde være straffbar. Jeg er nok noe mer nøktern, men min begeistring er så avgjort avmålt.

Det er mye mer å si om Helgeland. Jeg skal skrive mer om Helgeland. Mye mer. En annen dag. Om jeg lever og har helsa. Følg med. Her.

I Mo i Rana ligger dessuten veikroa Bimbo. Det skal nevnes. Og navnet også. God mat. Anbefales.

Olympisk stolthet

Revberget er for noen et helligsted på jord. Det dyrkes av sin menighet av naturtilbedere. En og annen pilegrimen tar seg vel dit minst èn gang i løpet av vinteren. Skituren over er ikke just noen tindebragd, men litt utenfor den maskinpreparerte allfarvei går den, og litt kronglete opp kan det være. Vi føler oss litt som markas aristokrater, vi da, som gjerne forteller at vi gjerne kan ferdes her av og til da; jotakk som spør: Det er litt kupert her, ja, og de tre kneikene opp er litt brattere og lengre enn vanlige preparerte løypekneiker for godværsskiløperne, ja.

Fra Ferista langs Ilabekken og over Tunga og Lavollen og opp til Kobberdammen er det noen småmoter til å gå seg godt varm i, om en kommer den vegen, og kronglekneikene på toppen kan fort bli enda litt lengre enn en husker dem da. Det krever liksom litt mer enn bare kaffetørst på Elgsethytta å holde på uti her, da ser du. Littegrann for de spesielt viderekommende skijålebukkene, da liksom. Der da. Kan vi like å tro, vi skisnobben som helst ikke vil ha på oss at vi ser på Reality-tv i alle fall. I alle fall ikke jeg. 

Å ta avkommet opp hit har vært en karåt overgangsrite for avkommet etter meg, i flere vintre. De tre kneikene holder seg lenge dryge for voksende bein. Nå er det over. Overgangen har skjedd. Nå er er beina faen meg så til de grader tilstrekkelig utvokst at det kan være nok. Overgangsriten er nå historie. 28. februar 2010. Sønn tok fullstendig overbevisende og uten rom for diskusjon eller dårlige unnskyldninger helt knekken på far før den første kneika. Far hang på stavene med åpen munn og heiv etter pusten, da sonen kom i mot ham på toppen -- og bare glisa, slubberten. 

Og han ga seg ikke med det en gang. Nedi unnabakken ned mot Kleftstadmyra tørna vi sammen i en sving. Fars noe mer betydelige kjøttvekt la seg på mot en stav, som ved det fikk nok av alle skiturer. Guten var umiddelbart ute med at han kunne gå videre med bare en stav, så kunne han skøyte resten av veien; sannheten var at han var drevet av omtanke for sin fossile far som muligens ikke ville kunne klare å komme seg hjem til senga for å få satt på sengehstenene en gang, havlblind og med bare en stav, stakkars geriatriske tilfellet.

Og sånn ble det. Han rakte meg sine, og gikk videre med min ene stav. Og stakk umiddelrbart like elegant ifra faren like forbanna. Sålen. 

Og enden på visa: noen kilometer fram; far gåen og godt fornøyd, sønn kry og skinnende helt konge megafornøyd. Og far i det indre rom stolt som over en olympisk mester: guten går fra far sin i motbakker også, ja, og liker det. Dæffen!

I unnabakken har han alt tatt ham i årevis. Du må ikke snakke.

Men nå: Høh! Revberget overvunnet. Sånn skal en oppdra unger. Gutslampen over i bare pur gelde; dette med gleden for første gang. Guten er gut te kar; sønn av far. Sånn er nordmanns vis. I snøen.

Skigleden intakt overlevert til neste generasjon.

Mission completed.