Juletrøst

Du som nå har gått deg trett

på allverdens brede veier,-

som har undret, søkt og grædt,

strevet for den tomme seier;

og vil skam til glede vende.

La nå hende

kjærligheten. La den brenne.

Den er livets hensikt. Lev!

Liv er støv av evighet.

Sannhet er en skrift i sanden.

Bøtes kan all ensomhet

kun ved liv levd for en annen.

Tom og gledesløs og ene,

helt alene

gjennom dager uskyldsrene,

våger ingen livets svev.

Kjærlighet er livets rot.

Det å elske er å øve

livets dåd med livets mot,

sinnets styrke; livets prøve.

Talt av mesteren som lære:

Hold i ære

kjærligheten,- den må være

renningen i troens vev.

Vit å elske uavbrutt.

Hold din dag til døden kommer.

Fred vil senke seg til slutt.

Salmen klinger. Lyset flommer.

Kjærligheten alt beseirer!

I dens leirer

evig jul i fred vi feirer.

Lyd så! troens julebrev.

Gjendiktning august 2024; LA. Juletrøst; etter Ole Vig (1824-1857) 

Bønn

Så får jeg leve livet som en tilgitt.
Min skyld er sont; og trygg og viss min fred.
Mitt navn er rent, ved nåden fra min skaper.
Vi nådens barn er skapt av evighet.
Så storslått unnskyldt, tilgir jeg min broder.
Jeg lyder glad den lov om kjærlighet. 

Når alt det nære krever av vår vilje,
la oss få nå hverandre likevel.
Frykt bygger murer, jeg vil bygge broer;
så elsket at jeg nå tør elske selv.
Med motet til å føle med min neste,
la meg se til at alt blir bra mot kveld. 

Må nådens lys få brenne i og for meg.
La nådens rike fylle tid og rom.
La jordens brød få deles til vår ære.
Må sultne munner mettes der jeg kom.
Velsignet være alt som er og lever
i denne skaperverkets helligdom. 

Amen.

Gjendiktning 2024; LA. I then shall live; Gloria Gaither 1981.

Din kjente blå regnfrakk

På mørk tidlig morgen helt sent i desember;
jeg skriver litt nå for å for se om alt stemmer.
Byen er kald, men jeg liker å bo her, i
lyden av sanger og snakkende hoder.
Jeg hører at du bygger
ditt lille hus langt øde avsted.
Du lever for intet nå.
Jeg håper at du skrev noen ord ned.

Ja. Og Jane kom hit med en lokk av ditt hår.
Hun fikk den av deg før du går,
til dit hvor din fortid består
av de oppbrukte år.

Ah! Og sist gang så du ut så gammel og liten.
Den kjente blå regnfrakken din var blitt sliten;
hadde møtt alle tog for å se etter en, og
igjen kommet hjem uten Lili Marlene.
Og du satte min kvinne
på et flak av ditt liv.
Og da hun kom igjen
var hun blitt ingens viv.

Vel, jeg ser deg der, med en blomst i din munn,-
en tynn tyvaktig hund.-
Jeg ser Jane er våken.
Hun hilser. Fra seg.

Og hva kan jeg si deg min broder, min morder?
Hva skulle jeg kunne ha sagt?
Du er kanskje savnet. Du er kanskje tilgitt.
Jeg vet jeg har hindret din jakt.
Hvis du engang kommer hit,
for Jane; eller blir.-
Vel, din fiende sover nå,
og hans kvinne er fri.

Og takk nå. Det blir trøbbel
hun slipper å se.
For meg var det der for godt,
så jeg lot det i fred.
Ja. Og Jane kom hit med en lokk av ditt hår.
Hun fikk den av deg før du går
avsted fra de utbrukte år. ---

Gjendiktning 2023; LA. Famous blue raincoat. Leonard Cohen 1971.

Pilegrimen, kapittel 33

Se ham drita full på gata, kledd i jakken sin og jeans;
bære gamle dagers ulykker som smil.
Framtida var før en gang, som ikke lenger fins;
drømmer, håp og penger svidd med stil.
Han går rett for neste endring til det bedre, eller galt.
Han søker hellig sannhet for sin tro.
Den velsigner og forbanner. Den vil gjerne ha betalt,
for nedturen bak turen opp; i blod.

Han er en poet og klimprer.
Han er pøbel og profet.
Han er pilegrim og prest og et problem når han er børst.
Han er alltid klar for rangel;
halvveis rølp, og resten krangel.
På en lang og ensom hjemvei, tar han feil av veien først.

Han har smakt av godt og ille, tatt fra seng og bord og bar.
Han har solgt sin morgendag for neste nu;
strukket seg mot stjerner, flydd de djevler som han har.
Alle elskede gav opp, og ba ham snu.
Han rir mot neste endring; der den kan bil noe av,
i jakt på evig sannhet, hellig fred.
Han ble rocket i sin vugge. Før han rulles i sin grav,
skal oppturen bli vel verd turen ned.

Han er en poet og klimprer.
Han er pøbel og profet.
Han er pilegrim og prest og et problem når han er stein.
Alltid klar for rølp og rangel;
halvveis visdom, resten krangel.
På ensom hjemvei tar han feil av veien og blir sein.
En lang og ensom hjemvei kan bli vond å holde bein.

Gjendiktning 2023; LA. The Pilgrim, Chapter 33; Kris Kristofferson; 1971.

Papirhus

Gå en tur i lag med meg.
Vi finner nytt å se for deg.
En leken skygge danser for en evig rastløs vind,
som hvisker, og som erter som et barn.
Stillheten i husene som gjemmer seg bak trær,-
all skjønnheten er ikke til å tro;
ble ikke til for sånne som oss to.

Hvert og ett et slott bygd av stein.
Som eføyene klatrer villig på.
Svalene i takskjeggene forer sine små,
travelt opptatt kun med dette nå.
Det er fredelig i haven.
Her bekymres ingen sjel.
Det er en urettferdig verden, fullt og helt.
Det er vakkert her, men ikke for oss to. 

Søtt sommersolskinn får skinne på mitt fjes.
Men i kald vintervind,
får jeg kun komme inn
i papirhuset der hjertet mitt må bo.     

I byens smug. På landevei.
Den samme sannhet venter deg.
I motgangen og strevet for å holde deg ved liv
hold hodet høyt, viljen sterk og stiv.
Iblant vil du ønske at du var en millionær.
Det er en urettferdig verden, dette her.
Den er vakker ja, men ikke for oss to. 

Søtt sommersolskinn får skinne på mitt fjes.
Men i kald vintervind,
får jeg kun komme inn
i papirhuset der hjertet mitt må bo. 

Gjendiktning 2023; LA. Paper Houses; Bert Jansch; 1998. 

 

Den endeløse vei

Jeg var en røver
På den endeløse vei.
Bar våpen som det passet seg
Unge pikers juggel stjal jeg på min ferd.
Soldater trakk de siste sukk for mine sverd.
De lot meg dingle utpå våren tjue-tre.
Men fortsatt er jeg med.

Jeg var en sjømann;
flo og fjære formet meg.
Av havet gikk jeg aldri lei.
Jeg seilte skonnert rundt kapp Horn til Mexico.
Jeg entret rigg og revet seil da stomen slo.
Jeg falt da råa brast, og slo meg tvert i hjel.
Men lever like hel.

Jeg bygde dam der
elv i juv gikk stri og bred.
Stål holdt for vann, som slo og vred.
På høge Hegset demning skled jeg ved en kant,
og falt, og sank i våt betong der jeg forsvant.
Jeg fikk en grav som ikke lys og lyder når.
Men jeg sto opp. Og står.  

--- --- ---

Jeg styrer romskip
i den vide melkevei,
når motsatt side nærmer seg.
Og om jeg kommer til det sted der jeg får fred,
så kan det hende kanskje at jeg slår meg ned.
Jeg blir en røver en gang til om det går an;
men kanskje aller helst en enkelt dråpe vann.
Jeg holder alltid stand.

Gjendiktning 2023; LA. Highwayman; Jimmy Webb; 1977.

maidag

vår æres blanke maidag
nå skinner over norden,
med hilsen fra det folkeslag
som rikest er på jorden

vi som vet best, og kongelig
er aller først i teten
det folk som ivrigst går på ski
av alle på planeten

går nå i bunad eller floss!
som vi gjør, skal her leves!
lev og tenk og lær som oss
- la flagg og faner heves!