Hun hadde stått i koret og sunget andrealt og var kommet til sanctus i Puccinis Messa di Gloria da han ble var henne i kjødet. Han falt,- ut i tomrommet og inn i evigheten; med fast og bestemt og sterkt stående førstebass: ...sanctus dominus deus sebaot... Sanctus. Sanctus. Dominus. Deus. Sebaot!
Det var noe hun gjorde med ham. Hun gikk for saken. Noe hun var blitt vâr at hun ville,- og kunne,- gjorde hun med ham. Han hadde jo litt greie på henne fra før også, ja; men dette hadde hun ikke formådd med ham før, nei.
Hun sang. På nakne sjelen løs bar det i vei med henne bortover i korakkordene. Øynene lyste,- og lekte med ham i øyekroken,- og helt tydelig med ham; og han hadde nok før sett at de var vakre, ja,- og nå tindret de så han der og da tok fyr i hele torsoen fra kjeller til kjeve. Og bringen som var høybrystet og hevet, ja,- mot ham, kanhende ja. Og kinnet mjukt og livet fast sikkert ja. Og baken bakerst på smalryggens svai,- og hevet og svunget ut i været i all sin ufattelige ynde, ja! Intet scrotum kunne her være ubeveget baki her nå, nei. Hosanna! Hosanna! Hosanna in excelsis!
Der sto hun og var midt i blant ham,- hun han hadde sett både titt og ofte, og henne han aldri hadde sett før. Der sto hun borti rekkene, og var både hun og henne i lyset fra himmelen.
Han falt,- og sank; gjennom tid og rom,- bort fra tid, sted og sammenheng og inn i de uendelige amen: - Amen, a-a-amen. Amen. Amen. A-a-amen. Amen. Amen. Amen. A-a-a-a-amen. Amen. Amen. Amen. Amen. Amen! Det låt som ei kule og satt som en stor vårkuk i Finland hele amenet nå. Amen. Amen. Amen! Ame-e-e-e-en!!
Og takk og takk og takke faen for amen og gloria og hosanna in excelsis,- som slett ikke sto i noten; og som heller ikke ble sunget, men som allikevel lød.
De var ferdige nå, og salen sto og klappet. De hadde tatt dem, og hun hadde tatt ham. Nå måtte han se å få tatt henne,- med en eneste gang.
Han sitret og skalv, og kirken bevet. Verden fôr i vei i sine hundretusenvis av kilometer i timen utigjennom lysårene og umåteligheten; den hadde nå forandret seg, og var nok undergangen nær i full fart; og kom nå bare med den,- og han var hjelpeløst fortapt og døden nær og svimmel av forelskelse, og himmel og jord var blitt skapt på ny, og ville nå snart måtte gå under av denne svimlende og aldeles og ubegripelig øredøvende farten.
Døv, lam og blind sto han og visste ikke hvor han skulle gjøre av verken seg selv eller hendene sine.
Hun tok ham i den ene hånden og frelste ham litt fra seg selv. Men ikke fra henne.
- Joda. Konserten hadde vel vært vellykket, ja. Joda; sikkert, naturligvis. Publikum jublet jo over seg! Han jublet og; i det indre sang lovsang og oratorier og symfonier og brusende orgler i ham, om både himmel og helvet i samme akkord.
- Kom, sa hun stille. Jeg skal ha deg nå, og nå skal du få ta meg. - Men du kan ikke få meg. Jeg sier det nå, og sånn er det og sånn blir det. Du kan ikke få meg.
Neivel. Det fikk nå heller bare få være som det ville. Han fikk heller bare ta henne. De stakk seg vekk, og han tok henne straks, før en halvtime var gått etter at hun hadde stukket ham i brann. Og hun tok seg, ja. Åh. Herregud! Da og siden,- og mye, lenge og vel.
For en konsert det ble! For en dag!
Blott en dag. Et øyeblikk om gangen. Hvilken trøst for hans forsagte ånd. I kjødet. Som nå brant hett av liv i et menneske.
Da de så hadde dukket fram fra hverandre i salig tilfredshet tok de såvidt inn over seg at de stadig var et sted i den store kirken.
- Hmm, sa hun. Mmm.
- Åh. Dæffen. Sa han.
Han så på henne og strøk henne over brystene og kjente at hun stadig var het, og han kjente seg selv vokse til stor mann igjen en gang til. Han la hendene forsiktig rundt halsen hennes og lot henne sette seg til rette for dyvått ritt på undersiden av ham selv. Hun red og mol og kom og gikk. Da hun steg av la hun seg på rygg og slapp ham inn. Hun trakk bena opp og la leggene sine på skuldrene hans, og la da tiden var inne sine bunnløse dyp vidåpne for ham. Litt etter lot han seg skjelvende og overgitt ferdig mann forsvinne i dem.
- Uhmmm, sa hun litt senere igjen, og lukket øynene og smilte.
- Jah. Dæffen. Sa han igjen.
- Du kan ikke få meg, sa hun.
- Neivel, sa han. - Men nå har jeg deg. Og nå tar jeg deg igjen.
- Åhh. Uhmmm. Jaaahh. Sa hun.
På alle fire lot hun ham komme på seg. Han klødde henne på ryggen, holdt henne rundt halsen, og grep henne rundt brystene og støttet henne opp i knestående og kysset henne i nakken og tok henne til værs med stor kar og holdt henne vârt og hardt og mye og lenge inntil seg der.-
I morgenlyset og stillheten lenge etterpå først, hadde de gått hver til sitt. Og kirken sto tom og stille etter dem.
