Fannaråki 2068 m.o.h.

Å bestige toppen krever i følge skribenten på Wikipedia ingen andre spesielle forutsetninger enn normal fysisk form. Neida. Det stemmer vel det. Men noen trøstens ord er det ikke. Noe kom over meg oppi lia der.- Melankoli? Neehi. Ikke verre enn vanlig.- Livslede? Hm. Nei.- Dødsangst? Nok ørlitegrann. Joda. Tilstår. Hadde sneven.- Lett dehydrering? Åjada, nokså sikkert.- Åndenød? Så definitivt.

Turen inn gikk fra Sognefjellshytta. Vi gikk opp på breen fra østsida, og tok oss opp på den over noen høer på siden av det bratteste brefallet, der vi ikke var helt sikre på hva snøen skjulte av sprekker og avgrunner.

Over breflata gikk det bare lekkert, i svak stigning oppetter inn mot foten av selve toppmassivet. I den siste biten bortetter breen, før runding av ryggen mot den allment bestigelige sørflanken, var skrålia bratt nok til å kunne ha påkalt refleksjon over den alminnelige gleden ved flat mark og det å vandre langs den slagne vei gjennom livet. Tanken trengte imidlertid ikke opp. Det var luftig nok nedetter til at redselen konsentrerte seg om å la stålkantene bite seg fast i noe som forhåpentligvis hadde substans under halvslushen som lå der og skulle være snø. Nedetter dalene nedenfor bars det vel helt til Bergen.

Etter runding av ryggen flatet vertikalen noe ut, og gjorde seg klyvbar oppetter. Noen hundre meter opp i lia nådde jeg oksygenveggen. Fem meter framdrift,- pustepause,- fem meter framdrift,- pustepause; det funket,- jeg fant behag i erkjennelsen: jeg ville kunne klare å nå toppen, og jeg hadde røkt mine siste sigaretter. Jaggu Faen.

Så var det matpause under skylaget. Som fjellvante karer åt vi før siste bøyg sto for oss. Så var det på med skifellene og i gang igjen i åndenød og hauverk videre oppigjennom; først inn i dimman, så inn i skodda, så gjennom tjukkeste grauten.

Fannaråki stikker vissnok toppen inn i skydekket et godt flertall av årets dager. Og sannelig gjorde den det denne dagen også. Vi nådde den framste toppen, Fannaråknosi, og der var sikten bare 10 meter. Bortetter ryggen innover mot toppen ble den enda verre. Vi så bare skisporet, og ga oss trøstig i vei. Det er visst ganske luftig oppå der. Men jeg aner ikke; det var bare kvitt i kvitt å sjå. Det var for det meste flatt bortetter.

Så kom vi til en husvegg. Og den sa vi var toppen. Så snudde vi. Been there, done that.

Nedover igjen ble det bedre med pusten, men verre med beina. Og skoddefaenskapet hadde sunket et godt stykke lenger ned i lia. Halvblinde mannen måtte jeg nistirre etter fall og høydetap nedetter. For det meste gikk det i tråkking med skiene på tvers. Jeg sa ett og annet til turgledens pris. Reddere enn jeg turde kjenne på. Stølere enn jeg ville være ved.

Men vi nådde breen, brekanten, høene nedenfor, flatlandet bortetter mot Sognefjellshytta, og bilen. Den siste timen striregnet det, og det viste seg neste dag at skiseongen var over for i år.

Og da vi var i hus på Jotunheimen fjellstue: Om det hadde vært en bra tur? Jepp. Om vi var noen helvetes til karer? Jepp. Om vi åt godt og satte pris på maten? Jepp. Om vi hadde det bra? Kongelig. Jotunheimen fjellstue anbefales. Fannaråki anbefales også. Og Storebjørn.

Om vi er tilbake i strøket for ny åndenød neste år? Jepp. På Joutunheimen fjellstue.- Om vi lever og har helsa. Og det gjør vi. Fakta Faen.

Storebjørn 2222 m.o.h.

Storebjørn fra Smørstabbreen

Besteget av bloggeren og god fjellturkompis. Et slit til stor glede og tilfredsstillelse for halvgamle menn.

Isterbuken hadde ikke minket siden sist jeg hadde hatt fjellskiene på. Noen øl, mange timer på møterom, i flysete og foran dataskjermen, en og annen sigaretten; det moderne livs forbannelse: bruk opp all din energi på å sitte stille dagen lang, så har du heller ikke energi til annet når du kan slippe løs.

Så formen var ikke den beste.

Og høyden var vel heller ingen spøk. Det er ikke nødvendigvis noen tindebragd å bestige en 2000-meter i Norge. Men her og der på veien er det en og annen brattbakken oppi høyden. Der krever tynnlufta at hemoglobinet ikke er opptatt med å sende karbonmonoksid rundt i kroppen til ingen nytte for noe; oksygensetene må ha plass til det oksygenet som er. Hvis ikke får du en åndenød du ikke liker når du er 50 og litt risikobelastet for innsnevring og tilstopping av kritiske blodkar.

Men dagen var praktfull: snø til alle halvgale vårsnøsøkeres henrykkelse; tynt skylag der solen brøt igjennom her og der til å begynne med, og etter hvert aldeles og fullstendig; lite vind, mye folk; skiglede og trivsel overalt. Vår i Fjell-Noreg; da kan vi unne oss og glede oss over evnen til å ta dagen og livet der og da. Og det var snart ikke evne eller overskudd igjen til andre bekymringer enn den for å miste håpet om å komme til topps på Storebjørn, heller.

Og vertigo; det hører også med. Joda; det er langt ned på tufti, fra såpass langt oppi lufti som det der. Kast i kast over flog og blåis nedetter for den som får det for seg.

Men. Det gikk bare godt.

Sammen med sikkert 500 andre den dagen; jævla sprett-Nilser, jævla ungdom, jævla sprekinger, jævla spirrevipper.

Både opp og ned. 

Til middag. På Jotunheimen fjellstue; anbefales.

Støl som Faen.