Ydmykhetens glede

Det reiv ganske godt i kjakene av snoa langs Ilabekken da far, sønn og hund la ut i skumringstimen den nest siste dagen i januar. Kaldværet i nordvesttrekken bak det varslede uværet Ask ga nok en kaldvinterdag å kjenne på. Denne hadde litt tanngard, men ikke verre enn at den kunne føles på tennene med alminnelig respekt, forsiktighet og to lag ullundertøy.

Oppetter Ilabekkdalen gikk vi oss på lag med kuldegradene. I kneika opp mot Storsvingen satte varmen seg også i fingrene. Over myrene ovenfor knitret det godt i kaldsnøen. Her og der var det lune lommer uten sno. Kveldsrødmen farget snøen, og sinnet; til skiløpere med øye for skumringsskjønnheten. Far var lettere henført. Sønn var smått begeistret. Hund ga vel glatt faen; hadde vel tæven av tispemig, tassen, og mer enn nok med det, lykkelige dumme beistet.

Vi vendte mot Vintervatnet uti lia under Kvistingen. Skumringsrødmen var ved å bli blått mørke. Den indre uro over stort og smått i liv og levnet ble for en fis i universet å regne. Pusten, glien, bevegelsene, hjerteslagene; var det som var her og nå.

Og med ett sto den der over Gråkallaksla; trillrund, diger og med farge som utsida av en ridderost; alle fullmåners mor. Der var øyeblikket; stunden av ren væren; den ene sannhet; når kloden stille snurrer seg sin vei gjennom det store intet, og tiden strømmer stum gjennom evighet. At en er til er alt. Og det er ingenting.

Saft til far i sekk, og cola til sønn. Hund stadig på snus etter henførende mig. Små vesener av støv underveis fra jord og til jord, stanset storøyde under en stormånet himmel. Tid kommer og tid går. Vi bare var.

Hjemover holdt vi oss i høyden, med litt sno i mot. Fukten frøs i øyenvippene. Is la seg opp i hundens poter; plukket vekk ga den likevel hundelivet bare yr glede. Den siste kleiv opp Solemsåsen tinte tær, fingre og sjel. På toppen voktet månen myrene, og badet dem i vinterfullmåneskinnets klare kaldværsglød, og fikk svar fra glimtet i tusen millioner snøkrystallers øyne.

Slekt følger slekters gang. Hund svinset. Det var blitt isbiter i colaen. Sønn la utover myr med med far rett bak. Videre i livet og tiden, med noe helt sant med seg i sekken, som ingen vet hva heter.

Motbakker

Skiføret kom sent denne sesongen. Så det har ikke blitt så veldig mange milene av skiløpinga ennå. Men i dag løsnet det litt. Skjellbreidalen er motbakke som duger. Det trengs noen kilometer i flatere terreng før motet melder seg til å bryte seg på den. Men i dag lot jeg meg lokke. Og kom bare godt fra det.

Den midterste kneika er den lengste. Men den øverste er den verste. Begge går bedre i dag, enn de gjorde for 30 år og 30 kilo siden. De går saktere, men de går jevnere, og motet holder nå i livet til topps; enn så lenge.

Det er god glede i å beseire en dryg motbakke på ski. Fjorårets lengste motbakke var en sann svir. Store Ringstind innerst i Ringsdalen i Hurrungane ble frydefullt besteget 16. mai.

Bakken er bratt; høydeforskjellen helt på grensen av det mulige for en middelaldrende mann; og luftingheten svimlende vesentlig over grensen min. Men rimielig "snøgg og sne'ug og laus og le'ug ... stal" vi oss "upp der på knuv og kne"*, den siste biten.

Vi ble ikke lenge. Ti sekunder på avgrunnens rand var nok. Ingen appell til meg om å slå seg ned med matpakken på blankisen i den utsikten der. Den var for bra.

Unnabakken ned i gjen var en drøm. Litt sikk-sakk for alderens skyld ble nødvendig i det bratteste partiet helt ned mot dalen igjen. Og utover flyene tilbake mot Turtagrø fløy to ørner. Da vi var helt nede igjen hadde vi fått halvert alderen, og pilsen satt som ei kule etter en halv halvliter.

Å gå på ski er det viktigste i livet. Oppover.

*) Sitat Olav Aukrust: Aksión på Tande; fra Hamar i Hellom